Tekst som har fått en stjerne av Marte (Leseverden):

Viser 1 til 15 av 15:

Litt langdryg. Spenning mot slutten, men jeg ønsker faktisk litt mer driv i en krim.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Helt enig, fantastisk bok, overraskelser hele veien og ikke et dødpunkt på 617 sider. Dette er bare årets bok og den annbefales sterkt. Er alltid skeptisk når bøker roses i skyene, men i dette tilfelle er det fortjent. En sterk sekser. Løp og kjøp!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En parodisk bestselger full av overraskelser!

Sveitseren Joël Dicker (f. 1985) debuterte som forfatter i 2005, 20 år gammel. "Sannheten om Harry Quebert-saken" er hans tredje bok, og den utkom på fransk i 2012.

På Pax forlags nettsider kan man lese at boka har fått en "eventyrlig mottakelse" og er under utgivelse i 45 land. Forfatteren har pga. denne boka dessuten vunnet "høythengende priser i flere land".

Første gang jeg ble oppmerksom på denne boka var rett etter jul - i første rekke på Eldorado i Oslo. Boka sto nemlig i svære stabler - nærmest pallevis - rett innenfor dørene. Rent umiddelbart skaper dette et inntrykk av at her går man glipp av noe helt enestående og stort dersom man ikke henger med. Det skulle likevel gå noen uker før jeg hang meg på Harry Quebert-bølgen. Kanskje mest av alt fordi jeg jo nødig vil gå glipp av spennende trender, selv om krim-genren ikke er den som trigger meg aller mest når det kommer til stykket. Mine forventninger var likevel ganske moderate i utgangspunktet. For øvrig valgte jeg lydbokutgaven, fordi Helge Winther-Larsen er en fantastisk oppleser når han får den rette boka å utfolde seg med. Krim-genren er hans spesiale!

Marcus Goldman har nylig hatt brak-suksess med sin første bokutgivelse, og nå venter alle bare på oppfølgeren. Problemet er imidlertid at han er rammet av en alvorlig form for skrivesperre. Mens forleggeren hans er mer enn overivrig etter å få kloa i en roman nr. 2 fra Goldmans side, har det stoppet fullstendig opp for Goldman. Goldman har forpliktet seg til å levere seks bøker, og lenge oppholder han en stadig sintere forlegger med tomme løfter og løst snakk.

Som lyn fra klar himmel kommer det plutselig en invitasjon fra Harry Quebert, en venn av Goldman fra studiedagene. Quebert er ikke bare litteraturprofessor, men han har også utgitt romaner og har hatt stor suksess med dette, bl.a. med romanen "Det ondes opprinnelse". Goldman drar til den lille byen Aurora i håp om at Quebert skal hjelpe ham med å komme i gang med skrivingen. Lite aner han da hva oppholdet i Aurora skal medføre ... Under oppholdet i Aurora finner han nemlig ut at Quebert hadde et forhold til et 15 år gammel jente - Nola Kellergan - som forsvant i 1975. Ingen fant noen sinne ut hva som skjedde med henne, og saken ble henlagt.

Så reiser Goldman tilbake til New York, og etter noen måneder får han en oppringning fra Harry Quebert, som er arrestert. I forbindelse med noen gravearbeider i hagen hans har nemlig levningene etter Nola dukket opp, og mistanken henger over nettopp ham. Goldman er imidlertid overbevist om at Harry er uskyldig, og går med liv og lyst løs på etterforskningen av saken. En sak som skal vise seg å være langt mer komplisert enn noen kunne ane! Hvem drepte Nola? Hvem hadde interesse av å få ryddet henne av veien? Hvilken rolle spilte Harry Quebert i dette når det kommer til stykket?

Mens Goldmans forlegger henger over nakken hans og truer og maser på den nye boka som en annen torpedo, etterforsker Goldman Nolas forsvinning samtidig som han skriver på en bok hvis formål er å frikjenne Harry Quebert. Spørsmålet man etter hvert kan stille seg er om det i det hele tatt finnes en eneste uskyldig sjel i hele Aurora ...

"Sannheten om Harry Quebert-saken" er en krim-bok så totalt annerledes alt annet jeg har lest noen sinne. Når man tror at man har forstått alt, kastes alt til side og man må begynne helt på nytt igjen. Og slik holder forfatteren på gjennom hele boka og bokstavelig talt helt til slutt, og holder dermed leseren i en skustikke helt inntil siste lydspor er hørt. En skikkelig lydspor-turner med andre ord!

Underveis irriterte det meg ikke rent lite hvordan enkeltpersoner ble fremstilt. Som moren til Marcus Goldman, som ikke evner å lytte og som tar alt i verste mening. Et mareritt av en kvinne, hvis like jeg heldigvis har til gode å treffe i levende live! Eller som moren til Jenny, som gjerne hadde sett at Harry Quebert ble hennes svigersønn og som hatet Nola intenst, og som oppfører seg som en verpesyk høne på datterens vegne. Men så tenkte jeg at dette er og blir en parodi, der melodramaet er en del av hele opplegget - og at boka faktisk må leses som en harsellas mot hele krimgenren. Og som - hvis boka blir filmatisert - vil kle en regissør av David Lynch´kaliber! Eller regissøren Darren Aronofsky ... Med et så vidt outrert persongalleri vil jeg nemlig tro at her er det mye å hente - både for Lynch og Aronofsky og deres like.

For øvrig må jeg legge til at jeg aldri helt fikk tak i hva den 15 år gamle Nola egentlig hadde å tilby den 20 år eldre Harry Quebert, utover en vakker og stram kropp, et gudsbenådet vakkert ansikt og en naiv uskyld ... En forslitt lolita-klisjé tværet ut til det mest banale, uten særlig mer innhold enn noen lidenskapelige ord uttalt om og om igjen av en desperat ungjente på flukt fra et heller begredelig oppvekstmiljø hvor det ikke er godt å si hvem som var den egentlige skurken ...

Et av høydepunktene i boka er fremstillingen av en helråtten forlagsbransje, der forleggeren driver med utpressing og tillegges torpedo-egenskaper. Akkurat sånn tror jeg ikke det er i virkeligheten, skjønt hvem vet? Selv likte jeg historien om boka i boka (dvs. om skriveprosessen til Marcus Goldman) - noe som gjør at denne romanen har mer å by på enn kun en kriminalhistorie.

Det beste ved boka er den fantastiske historien og dramaturgien, mens svakheten er jeg ikke opplevde at boka hadde veldig sterke litterære kvaliteter. Den er helt greit skrevet, men stor litteratur er det bare ikke. Den meget erfarne oppleseren Helge Winther-Larsen leste med stor innlevelse og sterk patos, og overdrev gjerne for å forsterke de outrerte personene ytterligere. Mange ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, fordi bildene sto så levende for meg. Jöel Dicker har ikke benyttet noen bestselger-oppskrift når han har skrevet denne boka, og jeg tror dette er nøkkelen til hans eventyrlige suksess med "Sannheten om Harry Quebert-saken". Dersom du elsker melodrama, humor og en saftig historie, er denne boka virkelig noe for deg!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hvis du er interessert i å lese om Behrings seksuelle debut, oppblåst mage, urinveisinfeksjoner og unødvendig pjatt fra forfatterens eget liv, vil jeg anbefale boka. Hvis ikke: Styr unna. Jeg skjønner godt at Behring ble misfornøyd med resultatet, for i boka virker hun både naiv og rasistisk. Hun forteller om episoder hvor hun er helt sjokkert etter å ha hentet Anders i barnehagen, der han satt i et rom "med mange negerunger", og at det er viktig å omgås mennesker som er av samme "klasse" som en selv. At Behring har slike tanker etter å ha vokst opp i et barnehjem, og senere i en lutfattig familie hvor alle sammen delte seng, synes jeg er relativt kvalmt. I tillegg til dette er Christensens språk elendig, og boka er full av ufullstendige setninger. Christensen er også flink til å dele litt for mye, blant annet at hun synes at Behring brukte litt for mye rouge i kinnene, og at hun selv hadde en venninne fra barneskolen som het Marit. Boka er lite gjennomført og burde etter min mening aldri ha sett dagens lys.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

"Og hvorfor skulle jeg være interessert i å hjelpe til?" Willy fikk utlevert jakken fra garderoben, og tok den på. En loslitt skaijakke med hull og flekker som luktet spy. Han kastet en bruskork og en sigarettsneip til garderobemannen og gikk ut av hotellet. Hun fulgte etter, småløpende på høye hæler.
"Fordi du liker bøker. Og å ta forbrytere. Sekundært arrestere dem."
Willy stoppet opp og så på henne. "Jeg har aldri likt krim. Jeg leser kvalitetslitteratur. Som Historien om Pi, Havets katedral og Øya av Victoria Hislop. Har du hørt om dem?"
Sanna stirret spørrende på ham. Hun leste bare norsk krim. Denne mannen rommet visst mer enn øyet kunne se.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

"Hva ser du etter?" spurte Sanna.
"Telefonkatalogen, jeg må ... sjekke noe." Willy ville nødig innrømme for Sanna at han skulle ringe eksen.
Sanna humret. "Den siste telefonkatalogen ble trykket i 2009, men den ligger på nettet. Du kan jo skrive den ut."
"Takk," svarte Willy. Han var glad han hadde Sanna på laget. Ikke bare var hun morsom og attraktiv, hun var snartenkt også.
Tre timer senere hadde Willy skrevet ut alle telefonnumrene fra gulesider.no.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Parissyndromet er kanskje den beste boka jeg har lest i år. Jeg kjente meg så igjen i følelsen av å flytte til et stort og fremmed sted og plutselig ha litt for mye alenetid, for mye tid til å kjenne etter. Parissyndromet var en sånn bok som jeg måtte lese litt sakte, ikke fordi den er tung, men fordi jeg ikke ville bli ferdig. Det er ganske imponerende av en debutant å gi meg en slik leseopplevelse.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Jeg også. Syns boka var vulgær og kaotisk. Jarle virker historieløs til tross for at vi har fulgt tett på ham gjennom oppveksten.
Jeg likte Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim best. De framsto troverdig, sår og nær med viktige historier å fortelle. Charlotte Isabell Hansen ble for meg et varsku for dårligere tider. Pixley Mapogo ble en bekreftelse på mitt foreløpige brudd med Jarle Klepp.
Dessverre.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Slutten ødela hele boken.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En humoristisk og god bok om 59-årige Ove. Absolutt noe for de mange som likte "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"

Jeg trodde jeg kom til å mislike hovedpersonen etter de første kapitlene, men boken gjør en herlig jobb med bakgrunnshistorien til grinebitern Ove. Anbefales.

Godt sagt! (16) Varsle Svar

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Godt sagt! (20) Varsle Svar

Kjenner den! Huff, jeg savner å ha tid til å sette meg ned å lese bøker for kosens skyld, men når man pløyer gjennom pensumbøker så forsvinner leselysten i ellers..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nettopp lukket boka. Har lyst til å begynne på nytt :) For en leseropplevelse! Og fortellerkunst. Denne kommer til å surre rundt i hodet mitt en god stund, mange løse tråder og ubesvarte spørsmål. Leste på engelsk, men skulle gjerne ha lært meg japansk bare for å lese bøkene hans på orginalspråket. Må bestille 1Q84, og The Wind-up Bird Chronicle står ulest i bokhylla. Jeg er hverken fan av fantasy eller sci-fi, men dette var en gyllen middelvei for meg. Veldig sjarmerende og vakker bok, skulle bare ønske den var lengre :) Gikk altfor fort å lese

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hehe:) Enig! Men Coehlo-slakt er en favoritt på bokelskere. Han er en det er lov å hate. Men jeg synes dette er en spennende tråd å lese og tåler godt å like bøker andre misliker. Jeg har lest Coehlo i sommervarmen istedet for krim for eksempel. Altså som noe lettfordøyelig jeg har lagt lite mening i utover fortellingen. Jeg kan jo forstå at folk blir litt småsinna over at C utgis som dyp livsfilosofi eller selvhjelpslitteratur. Skal jeg ta han så alvorlig er jo det meste bare verdiløst kvasireligiøst babbel også for meg. Men jeg syntes "Veronica vil dø" hadde en bra tvist, "Djevelen og frøken Prym" var som en gåte med ordtak og "Alkymisten" et eventyr. Det holdt lenge for meg;)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Min første var After Dark, til tross for at jeg har Kafka i bokhylla. Og selvom After Dark ikke var noe å klaske rumpa i taket for, og jeg vanligvis ikke liker surrealistiske greier, bestilte jeg også The Wind-up Bird Chronicle. Jeg gleder meg vanvittig til å gå løs på Kafka på Stranden i løpet av de neste 48 timene, og selvom jeg ikke helt vet hva som venter, gleder jeg meg som en unge.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Nora FjelliBjørg RistvedtSolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HTor Arne DahlHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine SundalPer LundTonjeTore HalsaTorill RevheimGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandEli HagelundGrete AastorpAnniken Røil