Bokelskere.no

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

Godt innlegg, bra sak - og eg er veldig enig med deg. Rohde framstår som sutrete i sitt innlegg. Eg gav både Mørke hjerter og Bare et barn terningkast 3. På bloggen min har eg grunngjeve desse terningkasta (konklusjonane) slik:

Om Mørke hjerter
"Boka er uspennande, har dårleg framdrift og løysinga av sjølve krimgåta er lite truverdig. Karakterane er, med få unnatak, stereotype og eindimensjonale. Plottet er usamanhengande og usannsynleg. Den absolutt beste delen av boka er prologen."

Om Bare et barn
"Trass i eit aktuelt tema og ein dramatisk start på boka; dette vart ikkje særleg spennande. Hovudpersonen Wilma blir eg heller ikkje heilt klok på.
Altfor mange sider i boka vert brukte på møter, samtalar, vandring i korridorar, krangling, diskusjonar, heisturar, nytt møte, ny krangling, ny korridorvandring osv. osv. Det er sikkert ekte og autentisk - men høyrer ikkje heime i ein kriminalroman."*

Rohde har tvitret et tilsvar til deg i kveld (18.04.2016), har du sett det? Hun skriver:

Takk f eksplisitt fokus på bøkene mine @krirein. Men 130000 i opplagstall går nok utapå de 150. Uansett er vi enig i at leseren er viktigst :)

(Jeg så det i venstremargen på bloggen hennes, som jeg gikk til fordi hun skriver i sitt andre avisinnlegg at det første innlegget var blitt forkortet i avisen men kan leses i sin helhet på bloggen.) Rohde drømmer antagelig om den dagen da 130 000 nordmenn (forutsett at hele opplaget havner hos individer som leser boken) publiserer hver sin mening om hver av bøkene hennes, og da får jo vi som ikke er blant de 130 000, nok av lesestoff når vi skal danne oss et bilde av om vi har lyst til å lese boken, vi også...

Veldig godt formulert innlegg , og gode poenger!

Forresten, blant alt det jeg stusser over i Rohdes innlegg er overskriften spesielt pussig: "Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig": TIlfeldig?? Tror hun faktisk at anmeldere sitter med terningen og kaster på måfå? Hun avslutter innlegget sitt (det første) på samme vis:

Jeg sitter med en terning i hånden og kaster. Får jeg seks eller en?
Et terningkast aldri kan bli mer enn tilfeldig.

Bruken av terningkast er det mange som har motforestillinger mot, men da fordi de mener det blir for tabloid, ikke fordi de tror at terningkast-oppsummeringen er tilfeldig og ikke en oppsummering av et samlet inntrykk av verket. Og så dette avsnittet, også fra det første av Rohdes innlegg:

Anmeldelsen er beregnet på publikum, vil nok anmelderen hevde. Kanskje vil avisen hevde det samme. Men er ikke faktum at anmeldelser bestilles av avisene? Til bruk i avisene. For at avisene skal tjene penger på salg. Et uventet terningkast på forsiden kan øke salget. For avisen. Og spissformuleringer selger.

Hva mener Rohde om resten av innholdet i avisene, montro? Journalistene er vel utvilsomt ansatt for å produsere stoff som får folk til å kjøpe avisene.... Burde avisene klare seg uten journalister, montro? Eller er spørsmålet om vi skulle avskaffe avisene i sin helhet, fordi de er laget for at avis(hus)ene skal tjene penger på salg?

Gleder meg til å se innlegget ditt!

Jeg leste Rohdes innlegg. Flere ting der jeg syntes det var verdt å se nærmere på, men har ikke tid til å gjøre det. Lykke til i debatten!

Alle jordens mennesker må gjerne få prøve seg som forfattere for min del. Det tror jeg bare hadde vært en god ting. Det som bekymrer meg at de bøkene som selger ikke (nødvendigvis) er de beste, noe som er uheldig for litteraturen som kunstform. Disse bøkene utgis på store og kjente forlag, så jeg tror ikke selvpublisering er noen trussel mot litteraturen, derimot kan forlagenes kjærlighetsforhold til markedskreftene være det.

Det viktigste ser ut til å være at man skriver noe som ligner på noe annet som har solgt godt. Dette fører ikke akkurat til at bestselgerlistene bugner av kvalitet.

Burns at twominutesameter twominutesameter twominutesameter.

Hannibal rising av Thomas Harris

"Don't judge a book by its cover" heter det seg, og det bruker jeg forsåvidt ikke å gjøre heller. En kjedelig bok kan komme i fin innpakning, og vice versa. Men noen ganger faller jeg pladask for en bok før jeg i det hele tatt har lest den. Her er noen av de bøkene som har sikret seg en plass i bokhyllen min, fordi omslaget vekket interessen og fikk meg nysgjerrig først.

Heldigvis har de fleste av de jeg til nå har lest, vist seg å være like fine innvendig også! :)

Ifølge daglig leder Aslak Sira Myhre hadde Litteraturhuset 250.000 besøkende i fjor. Litteraturhuset slår dermed egne rekorder.

Det går så det suser i Oslos litterære storstue. I løpet av 2009 kunne Litteraturhuset smykke seg med 250.000 besøkende, 92.000 av disse var publikum på de over 1000 arrangementene huset kunne skilte med.

Det er særlig kjekt å se at publikumet vårt blir stadig mer sammensatt, sier daglig leder Aslak Sira Myhre i en pressemelding huset sendte ut i går. Etter eget sigende er det stor bredde i de besøkende, barn og voksne, pensjonister, ungdom og Oslo-folk med bakgrunn fra hele verden finner frem til Parkveien.

Aslak Sira Myhre er fornøyd med populariteten Litteraturhuset nyter.

Rekorden gjelder ikke bare besøkende, men også antall arrangementer, tilsammen utgjør dette en økning på 30 prosent fra 2008. Totalbesøket er stabilt, men stadig flere av de som besøker Litteraturhuset deltar på et eller flere arrangementer. Dette er Sira Myhre spesielt fornøyd med.

Vår nye satsing mot barnehager som ble iverksatt med støtte fra Oslo kommune høsten 2009, har trukket like mange barnehager fra Oslos østlige som vestlige bydeler, og vi har oppnådd å bli et møtepunkt for barnehager med høy minoritetsandel og de med lav. Vi tar mål av oss for nettopp å bli en slik felles arena, hvor folk med ulik etnisk, religiøs og klassemessig bakgrunn kan møtes rundt litteraturen. Barnehagesatsingen har også bidratt til en dobling av antall unge besøkende.

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3537271.ece

Tenk, tenk om vi hadde hatt noe slikt i Bergen også.

Når jeg har lest en bok som jeg ikke synes er god, og ser at andre syns den er kjempegod, så sitter jeg med følelsen at det er meg det er noe galt med. Da går jeg ofte på med krum hals, og leser mer av forfatteren. Gjør dere det? Jeg ser i BA i dag at Hanne Ørstavik er blitt valgt ut til å være årets Festspilldikter. Nå har Festspillene i Bergen aldri vært særlig folkelig, men det får no være måte på. 48 rue Defacqz er en bok som jeg sløste vekk to kvelder på. I min fortvilelse gikk jeg på en literaturkveld med forfatteren, for å kanskje lære henne, boken eller forfatterskapet hennes å kjenne, men hun leste fra et ferdig skrevet manuskript i 50 minutter, og under aplausen snek hun seg ut. Mange i publikum så på hverandre med ??? i øynene, og jeg var i alle fall ikke blitt noe klokere. Jeg tolket det som et tegn på usikkeret (at hun selv ikke kunne forklare hva hun hadde smurt i sammen), men var hun bare veldig "kunstnerisk"?

Skiskyting

Bjørndalen han bomma
og bør nok ta pensjon -
Men Emil Hegle Svendsen
er litt av en kanon!

Men hva har nå Lars Berger
og gjøre borti der?
Han kan jo ikke skyte
og bør heller plukke bær.-

Vidèo Jensen

Bokhylla mi inneholder en del klassikere som bare samler støv. Det er bøker jeg av ulike grunner ikke har fullført (ennå) eller knapt nok åpnet. F.eks fordi de er tungleste, kjedelige eller overveldende. og i et tilfelle fordi jeg gruer meg til å være ferdig.

Men hva om vi kunne be andre lage lister til hjelp for oss som ønsker informasjon og inspirasjon? Jeg vil herved be om følgende topp tre lister: - Vanvittige og burleske klassikere foruten Ulysses og mesteren og Margarita. - Upålitelige historiske romaner som likevel er troverdige, og kan få meg til å le. - Sure gamle infame gubber.

Litt splittet personlighet i kveld, eller?

Personlig synes jeg det er en uting med "bøker lest i 2010"-listene som har dukket opp i stadig økende antall i det siste. Listene kan være veldig informative og morsomme, men personlige keep-track-of-lister hjelper ingen. Jeg hadde vært glad hvis vi kunne begrense denne typen lister. Sånn. Rant over.

Noen ganger får man bøker i gave, tips fra venner eller man er nysgjerrige på bøker som bare ikke lever opp til skyhøye forventninger. På denne listen plasserer jeg bøker som jeg kanskje bare burde avbrutt, men som jeg ikke har klart å legge fra meg uten å fullføre.

Jeg strigråter på siste side, fordi den er så sår. Jeg smiler når Jarle smiler. Jeg kjenner meg liten og redd når Jarle er redd og ligger under trappa og tror at alt er hans feil. Mammaen til Jarle er så stillferdig, så skjør. Pappaen er både følsom og brutal på en gang. Denne boka har mange lag, og det er mange av karakterene som får komme til og spre tankene og følelsene sine utover boksidene. Men aller mest er det Jarle. Jeg føler meg privilegert som har blitt kjent med ham.

Personlig er jeg "livredd" for å få innblikk i hvordan slutten fortoner seg før jeg kommer dit. Faktisk såpass engstelig at når jeg kommer til den siste, eller nest siste, siden (avhengig av hvilken side boka avsluttes på; høyre eller venstre side), så drar jeg min egen dømmekraft i tvil, og må derfor helgardere; enten holde over de siste linjene med hånda, eller gjerne myse litt med øynene, slik at den ondskapsfulle delen av min schizofrene personlighet ikke får med seg noen av slutt-ordene før JEG kommer frem til slutten selv. Det er et kappløp med....meg selv. :-p

Det hele starter med at jeg klapper litt på smussomslaget. Tar inn over meg hvordan det ser og hvem som har lagd det. Leser bakpå, og inni, før jeg (selvfølgelig) tar det av, så det ikke skal bli ødelagt. Under selve lesingen, er det nærmest krise å ikke ha en penn i handa. Bøkene mine ser brukt ut - inni. Jeg klarer ikke la være å notere i dem, ringe rundt og skrive kommentarer i margen. Bruker spesielt å streke under gode formuleringer og språklige bilder som betar meg. Litt mer skremmende er det at jeg har det med å kommunisere med boka, altså snakke til den, smile, nikke, mumle. Ikke veldig høyt, men tilstrekkelig til at jeg har fått noen rare blikk.....

Vanskelig å si om bokvanene mine er sære eller ikke. Jeg leser mens jeg går, på bussen, under skolepulten hvis faget er lett nok til å gjøre to ting samtidig, i senga, ved middags-/frokostbordet... i badekaret. Ofte mens jeg snakker med andre mennesker, og også mens jeg løper til bussen.

I rundt fem år, fra jeg var ni-ti år gammel, leste jeg ofte ti timer dagen. (Og var oftere på biblioteket enn hjemme.)

Jeg leser alltid mange bøker samtidig- akkurat nå ligger det tretten bøker jeg holder på med på nattbordet.

Jeg har lett for å bli ekstatisk når jeg ser ordbøker og rettskrivningsverker. Spesielt når det gjelder norsk lingvistikk.

Leser jeg en virkelig bra bok som jeg ikke klarer å få ut av tankene og som da forstyrrer lesningen av andre bøker, må jeg sette meg ned og skrive et par noveller (+ +) for å komme meg videre.