Tekst som har fått en stjerne av Erik:

Viser 1 til 20 av 490:

Like etter kom Stefan Steffensen med lange karavaneskritt uten hensyn til proporsjonene innendørs.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «

Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.

Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.

Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.

Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.

Boken beskrives slik på bokomslaget:

«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, hva skal man si om denne? Det er en lang bok. Altfor lang, spør du meg. Og setningene ... Her er det setninger som gjerne strekker seg over halvannen side; og jeg lurer på om det er med vilje for å få frem alt det kaotiske som foregår i hodet til jeg-personen; og jeg får også inntrykk av at setningene bare blir lengre og lengre jo dypere ut i boka man kommer og jo mer forskrudd hovedpersonen blir. I tillegg er det nærmest ingen inndeling i kapitler. Historien bare fortsetter og fortsetter, og det er liksom ikke noen tid til å trekke pusten. Det er utmattende, rett og slett.

Dette er en bok som muligens skal forsøke å sjokkere ved å fortelle om det som skjedde i Ukraina, i Kaukasus, i Stalingrad, i Auschwitz, og i Berlin på slutten av krigen. Det er selvsagt rystende historie, men man kjenner jo til mye av dette fra før, så overraskende er det ikke. Det er bare synd den skjønnlitterære historien blir for langdryg og, etter hvert, total uinteressant. Her er en jeg-person som skal fortelle alt han har lært om språkhistorie i Kaukasus, legge detaljert ut om alle møter med alle interessante og totalt uinteressante personer han har møtt, fortelle om alle sine seksuelle fantasier om sin søster og gud vet hvem, til minste detalj; det er ikke måte på hva han føler leseren må ha innsikt i, og det tar liksom aldri slutt. Det er sjelden jeg har vært så lei på slutten av en bok som det jeg var med denne. Tusen sider er syv hundre for mye.

Jeg gir terningkast 3; man får mye historie her, selv om den er pakket inn i en jeg-persons noe uinteressante, masende og trettende egenhistorie.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Opprørende og velskrevet om boligpolitikk.

Forfatteren avdekker at USAs føderale myndigheter i mange år har bidratt til å opprettholde og forsterke raseskillet i byer og forsteder. Det fortsatte lenge etter at Høyesterett forbød raseskillet i skolen 1954 og Kongressen vedtok nye borgerrettighetslover på 1960-tallet. Riktignok brukte boligmyndighetene økonomiske argumenter for å nekte lån og støtte til integrerte boligprosjekter, men Rothstein argumenterer godt for at disse bare var skalkeskjul.

Boligsegregeringens negative virkninger ble forsterket av føderale, delstatlige og lokale myndigheter på andre områder som samferdsel, skolelokalisering, lønnspolitikk og politi (FBI), Rothstein hevder overbevisende at politikken på dette området var grunnlovsstridig, enten det skjedde i Sør eller Nord. Mange av eksemplene er hentet fra den tilsynelatende liberale delstaten California.

Fordi boligsegreringen synes å være inngrodd må det brukes klare og sterke politiske og økonomiske virkemidler for å få bukt med den.

Selv om boka dreier seg om amerikanske forhold, kan en del av erfaringene og virkemidlene overføres på situasjonen i andre land. Er det trekk ved bolig- og skattepolitikken i Norge som forsterker og befestet ulikheter i samfunnet? Her tenker jeg både på Statens opplegg for boligsubsidier for utsatte grupper og boligskattene.

Boka var septemberboka i min lesesirkel ved American University, Washington.

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Stefan Zweig, en betydningsfull forfatter - aktuell til alle tider. Jeg lar meg fascinere av hans tanker. Amokløper er en kort roman, men nesten uhyggelig intens og engasjerende. Mer om denne i Reading Randi

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja veldig koselig med katteunge ja :). Ja revolutionary Road har jeg i hvert fall sett filmen til usikker om jeg har lest, den tror ikke det i hvert fall.

Håper du får en fin helg :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En litteraturhistorisk elvereise.

Donau har den misvisende undertittelen «En sentimental reise fra kilden til Svartehavet.» Dette er likevel ikke en reisebok i vanlig forstand, det er snarere et utvidet essay om litteratur. Donau forsyner boka med en lineær struktur i stedet for den vanlige kronologien, som her er ganske usynlig.

Claudio Magris diskuterer et stort antall sentraleuropeiske forfattere, som for de fleste lesere vil være ganske ukjente. Det første kapittelet om kildene til Donau er spesielt krevende og irriterende. Så hvorfor lese boka? For meg begynte Donau å engasjere meg etter de første kapitlene, da forfatterens lekenhet ble tydelig. Tanken på at områdene som grenser til denne enorme elven har gitt et fruktbart grunnlag for litterære skikkelser av mange nasjonaliteter i flere århundrer, ser ut til å være en genial måte å utfordre nasjonalistiske tilnærminger til litteraturhistorie. Mange av forfatterne som blir diskutert av Magris var dyktige på mange språk, selv om han selv ser ut til å favorisere tekster på tysk. Ellers imponeres Magris av multikulturalismen på slike områder som Vojvodina, tidligere Banat, i Nord-Serbia. De fleste av hans litterære skikkelser tilhører fortiden, men Magris inkluderer også intervjuer med minst tre levende forfattere, alle i dengang kommuniststyrte land. Han er ubarmhjertig kritisk til forfattere som han mener har kompromittert seg selv politisk.

Selv om teksten stedvis er kompakt, inneholder denne boka også vakre, smarte, vittige og humoristiske passasjer. Innføringen av noen antagelig fiktive karakterer, spesielt en «bestemor Anka,» bryter opp framstillingen og motvirker risikoen for monotoni.

Boka avsluttes med et kapittel om Romania med en drepende kritikk av Ceausescu-regimets destruktive innvirkning på Bucuresti spesielt. Boken ble utgitt i 1986, men forfatteren ser ut til å ha fanget opp noen av faktorene som førte til de store endringene i Øst-Europa etter at jernteppet falt.

Denne berømte boka er absolutt ikke for alle. (Lest 2013).

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nå har jeg lest den, og jeg må nok si meg veldig uenig med deg i så mangt, men ikke i totalvurderingen av boken.

Først og fremst misliker jeg dypt at det blir skrevet romaner om folk som har levd, at en forfatter tilsynelatende går inn i deres hoder og dikter opp hva de har følt og tenkt, - jeg blir veldig provosert! Det viser seg imidlertid etterhvert at Svarstad også var et skrivende menneske, både i brev, artikler og ikke minst notatbøker, og jeg klamrer meg til håpet om at Slapgard også har kunnet benytte seg av de siste, - men jeg ville altså så mye heller ha lest en biografi! Og jeg klarer ikke å se på kildebelagte biografier om avdøde betydningsfulle kunstnere som «kikking», - deres liv og kunst var jo knyttet tett sammen. Da er jeg nok mye mer kritisk til bøker med utlevering av nålevende personer.

Men når det er sagt, synes jeg det var veldig interessant å se Sigrid Undset gjennom Svarstads øyne og få høre deres historie fra hans side. Her får vi tydelig presentert at et forhold har (minst!) to sider. Nå vil jeg nok si at Svarstad ikke fremstår som noen enkel mann, han virker innett ambisiøs og med en særdeles skarp tunge. Men Slapgard har også fremstilt ham som en mann som var trofast mot sitt livs kjærlighet og som elsket alle sine barn.

Mye av boken er jo viet hans arbeid som maler, - og for meg ble det nok i overkant mye snakk om alle fargenyansene som jeg dessverre ikke har greie på. Mitt hovedinntrykk av Svarstads bilder (uten at jeg har kjent så mange) har alltid vært at de har vært litt grå og kjedelige, så det var jo interessant å få påpekt nettopp hvor opptatt han var av farger, - og det har kanskje Slapgard vektlagt, nettopp for å få oss til å skjønne at han ikke var så fargeløs?

Konklusjon: Jeg var ikke så begeistret for romanen, men syntes det var veldig interessant å få et innblikk i levd liv og se Sigrid Undset fra en annen synsvinkel, - derfor høynet jeg til terningkast fire.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dette var en herlig bok! En meget lærerik analyse av «Odysseen» iblandet en herlig fortelling om far og sønn i moderne tid. Dette var en bok som var vanskelig å legge fra seg. Forfatteren er uten tvil meget kunnskapsrik og språklig sterk, og her får man etymologier til kjente ord og begreper uten at det blir kjedelig eller langdrygt.

I boka er det flere diskusjoner om hvorvidt Odyssevs er en helt eller ikke. Faren til hovedpersonen mener han ikke er det, og jeg er for så vidt enig. Han er vel et klassisk eksempel på en antihelt; men jeg er usikker på om dette begrepet brukes i slike analyser. Et av argumentene til faren er at Odyssevs gråter, og «jeg var i hæren, og ingen gråt der». Men i denne bronsealderlitteraturen var det ikke flaut å gråte (som forfatteren skriver), og jeg er uansett uenig i at en helt ikke kan gråte. Disse diskusjonene sier også veldig mye om forholdet mellom far og sønn; sønnen har aldri sett sin far gråte, for det er tydelig at han (faren) ser på det som et svakhetstegn. Dette er bare et lite eksempel på hvordan fortellingen i «Odysseen» knyttes opp mot og veves inn i fortellingen om professorsønnen og den pensjonerte matematikerfaren.

En bok som handler om far og sønn, Odysseen og det å bli kjent med seg selv og sin identitet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Joda, det er klart at mange (f.eks. Hamsunselskapet og litteraturvitere) allerede har skrevet masse om alle sider ved forfatterens bøker. Men det kan vel likevel ikke være galt at en prøver å tenke selv også. Jeg trodde at det var nettopp det vi skulle gjøre her på dette forumet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi konkurrerte oss imellom om hvem som kunne greie de tyngste sekkene, men ingen kom opp imot bærerne, undersetsige, mutte fjellbønder som bare snakket Montafon-dialekt; de tok seg frem støtt og jevnt som kløvhester, og på toppen hvor Alpeklubbens hytte lå på en hylle ved siden av en snedekt bre, lempet de børene av mot steinmuren i hytten og forlangte flere penger enn den betalingen vi var blitt enige om, og når de hadde oppnådd et kompromiss, satte de utfor på sine stutte ski og forsvant som nisser.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Rapport fra gråsonen.

Forfatteren hørte til de internerte - fanget, men likevel en priviligert gruppe nordmenn i Tyskland 1942-45. Hun brukte sin relativt frie stilling og språkferdigheter til å sette i gang et arbeid for å hjelpe og oppspore landsmenn i fangeleirer og fengsler. Alt dette er levende og spennende fortalt 40 år etter (Boka ble først utgitt 1984). For leseren skaper det noen problemer. Hva er dokumenterbare fakta, og hva er nødvendigvis rekonstruert eller diktet opp i ettertid? Wanda Heger har heldigvis notater, brev og andre beretninger fra 2. verdenskrig å støtte seg til slik at grunnleggende fakta om den fantastiske redningsoperasjonen kan dokumenteres.

Boka fargelegges ellers med fortellinger fra familielivet på en herregård i landsbyen Gross Kreutz utenfor Berlin. Og om hennes første møter med Bjørn Heger -- som hun seinere giftet seg med -- i et fengsel i et utbombet Berlin.

Fordi boka er skrevet på 1980-tallet, kan hun også tillate seg et mer nyansert syn på de alliertes bombing av sivile mål i Tyskland. Det førte til tap av mange menneskeliv også blant krigsfanger mot slutten av krigen. (Se også W.G. Sebald: Luftkrig og litteratur, Oslo 2007) Men naziregimets overgrep mot fangene i konsentrasjonsleirene gjør likevel større inntrykk, også i Hver fredag foran porten.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Frykt og avsky på Manhattan.

Boktittelen er treffende og samtidig en grei advarsel. Dette er ingen feel-good roman. Tvert om blir vi tidlig budt på en 20-siders uavbrutt reise gjennom hovedpersonen Patricks eget rushelvete, 1980-tallets versjon av Dantes Inferno.

Alt skjer på en tredagers tur fra London til New York der Patrick skal hente asken etter sin far og plageånd David Melrose. Trass i de «dårlige nyhetene» er dette en velskrevet, vittig roman. Blant de komiske høydepunktene er Patricks besøk på begravelsesbyrået og en pseudobritisk herreklubb på Manhattan. St Aubin er er sylskarp i sin avkledning av tomprat mellom menn. Men Patricks taleferdigheter har ikke den tilsiktede effekten på kvinnene han møter.

Trass i at Patrick Melrose er døden nær flere ganger, vet vi at han dukker opp igjen som hovedperson i (minst?) tre seinere bøker av St Aubyn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Push og pull på Østlandet etter krigen

På 1950- og 60-tallet fikk fraflyttingen fra bygdene mye blest gjennom skuespill som Trost i taklampa og pendlerviser på radioen. Denne boka gir et fascinerende bilde av hva som fikk ungdom fra fylkene som idag utgjør Viken og Innlandet til å flytte til Oslo i årene rett etter krigen. Forfatteren går grundig til verks i å ta for seg årsakene til at både kvinner og menn dro fra oppvekststedene sine. Én sak var fattigdommen blant småbønder og skogsarbeidere på Østlandet både før og under krigen, men kanskje viktigst var traktorene og melkemaskinene som erobret landsbygda da krigen først var over. Da forsvant også de dårligst betalte og mest slitsomme jobbene. En mengde gode fotografier viser hvor enkelt jordbruket ble drevet før maskinene kom.

Oslo hadde til gjengjeld jobber å tilby innflytterne. De krevde ikke mye utdanning, men ga lønnsinntekt, frihet og mulilghet for karriere og familieliv. Botilbudet var til gjengjeld elendig før drabantbyer som Lambertseter ble reist på 1950-tallet.

Fossen supplerer sin nøkterne fakta med korte referater av intervjuer han har gjennomført med 25 innflyttere født på 1920- og 30-tallet. Disse muntlige fortellingene gir et levende inntrykk av oppveksten, flukten til byen og livet etterpå. Så godt som alle er fornøyde med valgene de tok og samfunnsutviklingen fram til egen pensjonsalder. Mange støttet Arbeiderpartiet som unge og var aktive i innflytterlag. Når det gjelder framtida derimot er flere skeptiske og beveger seg på 1990-tallet i konservativ retning.

Asbjørn Fossen var innflytter og utdannet jurist. Flukten fra landsbygda - 50 år etter gir et godt bilde av en forholdsvis kort periode i Oslos historie på 1940- og 50-tallet. På et eller annet punkt i boka får Fossen nevnt at oslobefolkningen ikke økte i denne tida. Innflyttingen ble veid opp av de mange som samtidig dro fra byen. Gjennom en rekke bilder utlånt fra Oslo kommune og OBOS får Fossen samtidig vist hvordan byen ble totalforandret.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg elsker romersk historie. Jeg skrev en gang i tiden min mastergradsoppgave om karrieremulighetene i den republikanske hæren. De aller fleste samfunn, historiske og moderne, er for komplekse til at noen kan vite alt. Denne boka hadde mange nye vinklinger og mye gode diskusjoner om «etablerte sannheter».

Godt sagt! (4) Varsle Svar

For selv om det kan være uhyggelig når noen få som vet må leve med lukket munn blant en flokk blinde, blir det fullkomment forferdelig, synes det meg, når alle egentlig kjenner sannheten, men er tvunget til å tie sammen, mens enhver leser sannheten i den andres unnvikende eller angstfylt stirrende øyne.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vel, jeg tenker det er greit å være uenig, men at det er mange måter å si ifra på. Å kalle juryen supperåd og generelt være frekk; vel, det funker ikke for meg. Kanskje Tomas Espedal skulle tatt seg et retorikk-kurs. Men hvis det kun er oppmerksomhet rundt kåringen han er ute etter, så oppnår han vel kanskje det til en viss grad.

Uansett legger jeg merke til at juryleder Vidar Kvalshaug sier at når de har vurdert bøker, så har de blant annet tenkt over om kvinner og nynorsk er representert. Når man skal stemme over de beste bøkene, er det da riktig å kvotere inn bøker bare fordi de er skrevet av et annet kjønn, eller at de er skrevet på en annen målform? Det blir litt "Nei, denne er ikke så god, men den er jo skrevet på nynorsk, så da tar vi den med." Jeg vet ikke hva som er riktig, jeg bare undrer meg.

Nå skal det sies at min favoritt er boka til Tore Kvæven, og den ER skrevet på nynorsk :) En av de absolutt beste bøkene jeg har lest.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Penger og kjærlighet på 1700-tallet.

Hovedpersonen, som vi etterhvert blir kjent med som Roxana, blir forlatt av sin første mann og havner med sine fem barn i desperat fattigdom. Hun kommer ut av den og blir rik ved å innlede en serie forhold til framstående og velstående menn. Kriminaliteten består ikke bare i utroskap, men at hun hele tiden med løgn og bedrag må holde fortiden skjult for sine beilere. For å få til dette har hun god støtte i hushjelpen Amy, som etterhvert avanserer til en betrodd medhjelper og forretningsfører.

Hennes egen dårlige samvittighet sammen med at fortiden tilslutt tar henne igjen, fører til Roxanas dramatiske fall. Den utløsende årsaken er hennes forhold til barna sine, enten de er født i eller utenfor ekteskap. De har hun i stor grad neglisjert, men når hun på et visst tidspunkt føler seg trygg, bruker hun Amy til å støtte dem økonomisk, men unngår å treffe dem selv. Men én av døtrene skremmer Roxana til fortvilelse ved å forsøke å oppsøke henne etter at hun har inngått et respektabelt giftermål. Dette setter det nye ekteskapet i fare.

«Kriminaliteten» i denne tidlige romanen bygger på at hovedpersonen bryter normene og lovene som gjelder mellom mann og kvinne på begynnelsen av 1700-tallet. Men overraskende, midt i boka framstår et likestillingsmanifest. Roxana argumenterer for at hun også i ekteskapet bør ha de samme økonomiske rettighetene som mannen. Da frieren går med på dette, sier hun at en privat avtale dem imellom likevel gjøres umulig på grunn av lovene som gjelder.

Den eventyrlige historien om den «heldige elskerinnen» er omfattende og tung å komme gjennom. Romanen er mer et kulturhistorisk fenomen enn en stor leseopplevelse. Men Defoe la tydeligvis vekt på å skrive på et lett forståelig engelsk. Roxana er aldri gravid eller «pregnant», men «with-Child» eller «a-breeding». Og hva skal man kalle en mannlig jordmor? Det er selvfølgelig en «Man-Midwife».

Min utgave har flotte illustrasjoner og en nyttig innledning. Utgitt av Heritage Press 1994. Originalen ble utgitt 1724.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Bjørg L.Kristin HolvikKay NilsenmoiraEileen BørresenTone HSolgunnKirsten LundMarit HåverstadSteinar JøsokSimen "Boktimmy" IngemundsenLasse SteinnesSaraSigrid NygaardReadninggirl20Lene AndresenJulie StensethTonjetove NessDolly Duckhenrik erfjordgretemorSynnøve H HoelMartin AasbrennFrisk NordvestErlend Rødal VikhagenStjernekastRufsetufsaJoakimBeathe SolbergMarit AamdalRisRosOgKlagingGro-Anita RoenToneRandi Annie FramnesElin SkjerengLeseaaseSiljeDaffy EnglundJan-Olav Selfors