Bokelskere.no

Hver og en av oss er som en måne som viser jorden enkelte aspekter, men aldri hele kulen. De fleste av oss møter aldri noen som kan forstå alle sider ved oss. Jeg viser andre bare den lille delen av meg som jeg tror de er i stadnd til å begripe. Til andre viser jeg andre deler. Men det er alltid et mørkt aspekt som jeg holder for meg selv.

"Å, for noe tull. Alle bærer en slik tomhet i seg. Den er en del av livet. Men av og til er det kanskje nok støy til at du glemmer den; du er forelsket eller du stresser, men når det blir rolig rundt deg, så kjenner du den igjen. Og når det gjelder alle andre: De virker sannsynligvis alltid lykkeligere, men du er der jo aldri når de låser opp døra til leiligheten sin og synker alene ned på sofaen med et sukk. Det tomrommet inne i deg er det umulig å fylle. En må bare lære seg å leve med det... Du er lærer altså?"

... om man tillegger gode gjerninger for stor vekt, gir man det onde en indirekte og kraftfull anerkjennelse. Det antyder at gode gjerninger bare er verdifulle fordi de er så sjeldne og at ondskap og likegyldighet er langt vanligere drivkrefter i menneskelivet. Dette er ikke synspunkt som fortelleren deler. Det onde som fins i verden stammer nesten bestandig fra uvitenhet, og god vilje kan gjøre like stor skade som ondskapen selv, hvis den ikke bygger på kunnskap. Menneskene er stort sett gode, ikke onde ...

A man who is unwilling to apologize to his whife should never get married (Zac Poonen)

Nåde være med dere og fred

fra ham som er og som var og som kommer,
og fra de sju ånder som er for hans trone,

og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte
av de døde og herskeren over kongene på jorden.

Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod,
og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud,
sin Far - ham være æren og makten i all evighet. Amen.

Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de
som har gjennomstunget ham.
Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham.
Ja, amen.

Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var
og som kommer,
Den Allmektige.

JOHANNES MØTER JESUS

Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i
trengselen
og riket og tålmodet i Jesus,
jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu
vitnesbyrds skyld.

Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg
en veldig røst, likesom av en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene,
til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til
Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg
vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.
Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn.

Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte
under brystet.
Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans
som en ildslue.
Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet
i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner
og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. [Ordet]

Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft.
Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.
Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste
og den levende.

Jeg var død, men se, jeg er levende i all evighet --
Og har nøklene til døden og dødsriket

_

Og kjærligheten til barna. Det er den førstnevnte kjærligheten.

Trangen til å lese tok meg og holdt meg i sitt deilige, berusende grep. Jo mer jeg leste, desto mer hungret jeg. Hvert verk var rikt på løfter; hver side jeg bladde om, var en eventyrferd, tiltrekningen fra en annen verden.

Så foldet hun minnene om ham sammen så forsiktig hun kunne; pakket dem inn i mange lag med følelser - glede, kjærlighet, forpliktelse - som hun ikke lenger hadde bruk for, og låste alt sammen igjen dypt inni seg.

Er det ikke rart? Gud, han fins, men han syns ikke. Men julenissen, han syns, men han fins ikke.

Hvis du legger deg på bakken, vil folk tråkke på deg. Du må stå oppreist og holde hodet høyt.

" jeg er helt avhengig " , sa Ruby og puttet en lyserød lakrisbit i munnen og dyttet den på plass i kinnet."Totalt avhengig. Noen ganger kan jeg ikke bli fort nok ferdig med den jeg har i munnen , før jeg må få i meg den neste". Hun tygget iherdig en stund, og så svelget hun. " Du er vel enig i at livet er for kort til å vise måtehold.?"