Tekst som har fått en stjerne av Maria Maruska:
Viser 1 til 5 av 5:
Poetisk, intenst, ekte. Hvordan kan jeg yte denne boka rettferdighet? Jeg har lest den på få, intense dager.
Pattis historie handler om henne og vennen Robert Mapplethorpe, fra de møtte hverandre som tjueåringer i New York. Kjærester, venner, nesten som søsken. Slutten av sekstitallet, utover syttitallet, de var kunstnere som søkte etter sin kunstform, hun skrev dikt, tegnet, sang, han malte, laget bilder, fotograferte. Chelsea Hotel, fattige kår, Joplin, Hendrix og Factory-folket, homsemiljø, prostitusjon, kunstutstillinger, Paris.
Hun skrev denne boka da hun var over seksti år gammel, men det er en ung kvinne som framstår der. Hun faller ikke for fristelsen til å bortforklare seg selv som ung og dum (selv om boka heter Just kids), bruker ikke en overbærende tone når hun ser tilbake.
Hun er helt tro mot sitt unge jeg.
Og jeg - tjue år yngre, fra en annen verdensdel, et helt annet land, en hel verden unna New Yorks syttitallsmiljø - jeg kjenner igjen den unge Patti, jeg kjenner igjen følelsene og alvoret og intensiteten fra meg selv. Det er dette som er kunst.
Noen steder innimellom blir det mange ukjente navn, navn som kanskje andre kjenner, man merker at det straks blir mer interessant når det er snakk om Springsteen eller Sam Shepard, så grunnen til at man blir utålmodig er vel helst at man ikke kjenner referansene. Men det er småting...små innvendinger.
Jeg er ikke noen fan av Patti Smith. Kom etter hvert på at hun hadde laget Because the night, og sjekket den på YouTube. Da jeg hørte stemmen, ble jeg minnet om en annen sang, og det viste seg at det var hun som sang Frederick, en av mine yndlingssanger på en samle-cd jeg har. Hadde det ikke vært for kringkastingsmonopolet, ville jeg kanskje oppdaget henne på slutten av syttitallet/først på åttitallet, men det er et navn jeg først og fremst bare har lest. Så....du trenger egentlig ikke engang vite hvem hun er for å ha utbytte av denne boka.
Den fås i paperback nå, både på norsk og engelsk, tror jeg.
Dette er bok nummer tre i retrokrim-serien om etterforskar Kolbjørn Kristiansen - K2 - og den hemmelege assistenten hans, Patricia Louise I. E. Borchman. I dei to fyrste, Menneskefluene og Satelittmenneskene, handla det om "lukka rom". I Katalysator-mordet er me i eit meir "ope landskap". Boka er mørkare og har meir action enn dei føregåande. Handlinga går føre seg i Oslo og i Valdres i 1970. Her er eit visst historisk sus; både statsminister Per Borten, partiformann Trygve Bratteli og etterretningssjef Asbjørn Bryn dukkar opp som bipersonar, - lett namnekamuflerte, men gjenkjennelege.
Boka startar dramatisk med at K2 vert vitne til at ei ung kvinne desperat kjempar for å nå trikken. Neste dag blir ho funnen skoten og drepen, midt i trikkesporet. Det syner seg at denne hendinga heng saman med ei forsvinning i Valdres to år tidlegare. Etter kvart handlar det om både venstreradikale og nazistiske grupper, etterretnings-tenester og terrortruslar.
Hans Olav Lahlum har skapt sin eigen stil. For å understreka tida det handlar om, brukar han eit konservativt og stivt språk. Språket er snirklete og dialogane formelle, - det vert såleis unaturleg og lett komisk. Rett nok er det ei stund sidan 1970, men folk snakka då ikkje slik den gongen? Både K2 og Patricia er lite truverdige personar for meg, det same gjeld forholdet mellom dei.
Likevel - det er underhaldande og nyttig å lesa at politietterforsking før i tida skjedde utan hjelp av epost, mobiltelefonar og internett.
Terningkast 4.
Håkon J. Tranvåg siterer Ham on rye av Charles Bukowski (side 314)
22:44, 5. oktober 2012 2 har det som favoritt.
The other few customers were babbling wildly about Pearl Harbour. Before, they wouldn't speak to each other. Now, they were mobilized. The Tribe was in danger.
Anne Øverkil siterer Menneskefluene av Hans Olav Lahlum (side 63)
10:19, 11. august 2012 2 har det som favoritt.
Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde. Lik fluer over en avfallshaug, for å bruke et enkelt bilde.
Bøker om outsideren, misantropen, den ensomme, selvrettferdige - helgener og sataner
av Eirik Røkkum . 49 bøker. Kommentarer: 37
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Sist sett
