Tekst som har fått en stjerne av Ann-Iren:

Viser 1 til 20 av 103:

Tollak er en mann av få ord. Han er sint, sta, og liker ikke at verden og tiden går framover. I tillegg er han periodedranker, originalen i bygda og full av kjærlighet til kona Ingeborg.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus..
Nå er hans tid kommet, og det er på tide å fortelle. I boka følger vi han mot samtalen han skal ha med ungene før han dør.

Tore Renberg skriver godt, og denne korte boken er både velskrevet, mørk og vakker. Den rommer mye, både sagt og usagt, på noen få sider. Boka kan leses i ett jafs, men les sakte og dvel ved intensiteten og drivet i fortellingen.

Jeg må tenke litt mer på Tollak og Ingeborg før jeg begynner med en ny bok, kjenner jeg. Skulle gjerne hørt Ingeborgs fortelling også, om hvordan det var å være kona til Tollak. Dette er en bok som varer lenge etter den er slutt. Anbefales!

Godt sagt! (28) Varsle Svar

Grei historie og godt skrive, men som oppfølgjar til «Bienes historie» er det ein nedtur. Mens den første var både kunnskapsrik og fengende blir denne noko kjedelig.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fordi det er lenge siden ordene våre ble født, av og til mange tusen år, er ordene broer tilbake til et samfunn og en levemåte som vi har forlatt. Mange av oss har tatt et oppgjør med holdningene fra den gangen. Vi er faktisk sikre på at mennesker bør være likestilte, uavhengig av kjønn, legning, farge og fasong. Men hvis vi fortsetter å vasse rundt i det samme språklandskapet, og hvis vi fortsetter å bruke ord som bærer i seg holdninger om blant annet kjønn, blir vi ufrivillige budbringere av holdninger vi ikke har.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Likte denne fortsettelsen på Neshov-sagaen, personene kryper atter en gang raskt under huden og når man sitter igjen med en litt tom følelse ved å forlate dem når boka er slutt har forfatteren igjen lyktes. Jeg kunne gjerne vært foruten en litt for detaljert beskrivelse av en ulykke. Er spent på om virkelig er slutt denne gangen, jeg vil gjerne lese mer!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boka er omtalt her, så jeg skal ikke gå i detalj, men anbefaler alle å lese denne boka. Kanskje du kan få et nytt syn på ting, bli kvitt noen fordommer. Denne boka kommer til å følge meg lenge. Det er ikke en bok som man bare legger fra seg og glemmer. Den er engasjerende, der er mye å reflektere over og diskutere. Den er samfunnskritisk - den er dyp.

Godt sagt! (12) Varsle Svar

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Godt sagt! (18) Varsle Svar

Verdig oppfølger, realistisk scenarie om klimakrise og vannmangel og klimaflyktninger, men ikke så intens og fullt så engasjerende som som Bienes historie. Les gjerne mer her

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Visst finnes ondskap, men den er ubetydelig i forhold til ikke-ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i lyset. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En original og i og for seg god bok, men den ble litt for intellektuell for meg. Jeg fant ikke flyten på et vis, men jeg skjønner jeg er i mindretall som mener det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.

Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.

En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.

Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.

Sterkt anbefalt!

Godt sagt! (24) Varsle Svar

Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En verdig avslutning av trilogien Mengele Zoo, Himmelblomsttreet og denne. Den fortsetter hvor den forrige slapp og toucher så vidt innom et par kjente personer som Mino og Prost Gotwin (fra en annen bok: Prost Gotwins geometri). Spennende men utgangen var litt for logisk. Men satt i samenheng med de andre, var den som sagt en verdig avslutning.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Har faktisk også gitt denne en treer da den ikke innfridde. Leste boka på papir,uten at det hjalp.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Alt inkludert", Marit Eikemo
Ei bok kor forfattaren bruker satirisk tilnærming for å beskrive forbrukersamfunnet vårt. Ikke så satirisk at det vert fjernt og upersonleg. Det er sært men nært.
Den ytre historia er ei mor og dotter som flyttar frå noko til noko anna, utan å eige noko som helst. Forfattaren tek oss inn i fleire norske heimar ved at mora bruker Finn.no for å skaffe billige møblar til ei leilgheit dei leiger i eit slags hybelhus. I disse møta får vi innsyn i forbrukersamfunnet vårt. Vi vert også godt kjende med alle naboane, så her er eit breidt persongalleri. Temaet ho tek opp er om det er vi som har kontroll på livet og eig tinga våre, eller om det er tinga, og forventninga frå andre som også har ting, som tar kontrollen over oss. Kven er me for kvarandre, kor heng vi ihop.
Der Janis Joplin sang; Freedom's just an other word for nothing left to loose, seier Eikemo; "Det vi ikkje hadde av pengar, tok vi at i tid. Det gikk opp i opp".
Ei litt snodig bok. Ei god bok. Ei bok som var nominert til P2's Romanprisen, og som vart med lenge. Fengande bok, men eg sakna å vite meir om kor dei kom frå, og kvar dei drog til - disse to. Disse to som ikkje heilt passa inn. Men det var kanskje det som var problemet. At dei ikkje viste kor dei kom frå, eller kvar dei skulle.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Med forbehold om at jeg kan mangle alminnelige evner til å kunne visualisere meg inn i en spennende verden så klarte jeg aldri å la meg rive med. Jeg tror det var forfatterens skildringer av barndommen i Napoli som fikk meg til å miste mye av interessen for hva forfatteren hadde å melde. Problemet for meg var at hun beskrev en barndom for to jenter fra de var omlag 5 til 10 år på en måte som ikke var troverdig. Det er da greit at en forfatter rekonstruerer en barndom med en voksent tilbakeblikk og med en språklig tilnærming som har fjernet seg fra barndommens naturlige uvitenhet om samfunnsmessige og psykologiske strukturer. I denne boka foregår imidlertid hele barndommen inne i et voksent refleksjonsrom som blir veldig lite troverdig. Jeg har døtre på 9, 10 og 17 år og avstanden mellom hvordan livet faktisk er og hvordan det beskrives gjør at boka i utgangspunktet slipper taket i den sosialrealistiske ramme den forsøker å bevege seg innenfor. Ellers kunne en bok i krysningspunktet mellom Sergio Leones "Ondt blod i Amerika" og Roy Jacobsens "Seierherrene" blitt veldig interessant. Jeg åpner som sagt for at andre kan klare å kjøre denne "filmen" av en bok som en underholdende og spennende fabel i sitt indre. Jeg får det ikke til. Og kjøtt- og feitevarehandel som jeg prøvde.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Julie StensethBenedikteArveIngunn SHanne Cathrine AasInger-LiseLinnFrode Øglænd  MalminDaffy EnglundLailaHarald KHeidiAstrid Terese Bjorland SkjeggerudGeir SundetJarmo LarsenJohn LarsensiljehusmorTherese HolmJanne BrovoldKirsten LundritaolineBjørg L.CtinaAnneWangRuneHilde Vrangsagenandreas h. o.Monica CarlsenSynnøve H HoelTone SundlandThereseGjermund  HaugeHege H.AudhildElisabeth SveeStine SevilhaugJakob SæthreIngunnJLene Andresenkntschjrld