Tekst som har fått en stjerne av Berit B Lie:

Viser 1 til 20 av 42:

Far gikk Marcel Proust en høy gang. Han trengte ikke å komme på sporet av den tapte tid, han hadde aldri tapt den.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Selvbedrag er en av menneskets sterkeste egenskaper

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vintermorgener er lagd av stål, de har en metallisk smak og spisse kanter. Onsdag morgen klokken sju i januar ser man tydelig at verden ikke ble skapt for Menneskene, i hvert fall ikke for deres glede og velbehag.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue

Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.
Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.
God og viktig svært velskrevet bok.

Godt sagt! (16) Varsle Svar

Så lenge håret mitt vokser
og neglene mine gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Mennesker dør og blir født hele tida,
jeg bare lever og lever.

Jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,
og hver kveld tenker jeg det samme.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

du sier
jeg er en følelsesdesigner

jeg sier
jeg er en følelsesforsker

du ler
fordi du tror jeg tuller

jeg ler
fordi du tror jeg tuller

Godt sagt! (4) Varsle Svar

dette er livet, folkens
et sted for idioter

Godt sagt! (11) Varsle Svar

"Ser du? I eventyra gjer ein som ein vil, i det verkelege livet må ein gjere det ein kan."

Lila

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Den eneste feilen med denne boka er at den kunne vært lengre. Jeg vil vite mer om hvordan det går med alle sammen!

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten."

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en.

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet.

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan).

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet.

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte.

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ...

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ?

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste.

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært.

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg blir nesten flau når jeg nå legger ut at denne boka er lest. Chiclit er ikke min favoritt og denne vil havne langt nede på listen. Vet ikke hvem jeg skal anbefale den til heller. Den åpner med en sexscene og deretter er alt virvar.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg hørte boka som lydbok. Veldig bra oppleser - Morten Røhrt. En glede å høre på.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen.

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin.

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse.

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen.

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ...

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten.

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste!

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (3) Varsle Svar

Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!

Godt sagt! (16) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

TanteMamieRisRosOgKlagingMartinenTrygve JakobsenJulie StensethAnne Charlotte Valaker BruheimLine DahleellinoronilleLailaBjørn BakkenKristin F. JørgensenTor Arne DahlBerit Rknut erikJan Erik  OlsenTorill Elisabeth RevheimGodeminebeaverkriekAnneWangGeir Sundetkjell kLeseberta_23RonnyKari-AnneThereseHilde Merete GjessingTine SundalVannflaskeSynnøve H HoelAjiniakraKorianderKjell MagneLilleviHildaChrissieIngvild SkartveitBeathe SolbergLibraritas vSilje HvalstadMonica Carlsen