Veien til Punktum

av (forfatter).

2004 Heftet

1 bokelsker følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra forlaget

Severin Meiland braste med sin debutbok inn i p2-lytternes romanpriskonkurranse ved hjelp av en del lytteres heftige e-post. Veien til punktum stod seg en tid mot andre solide forfatternavn, litteraturkritikernes finalister, Ragde, Ørstavik, Frobenius, Loe og Knausgård. Sistnevnte vant. Meilands bok er et vågalt og ganske beundringsverdig stå-på-prosjekt som motvekt mot de store forlagene. Boken er gitt ut på eget forlag. La oss minne om islandske Sjòn, uten sammenlikning for øvrig, den unge mann som fikk Nordisk Råds litteraturpris for Skugga-Baldur. Han gav ut sin første diktsamling, 15 år gammel, fra eget forlag og gikk på gater og busser for å selge den. Det er så langt fra engler vi møter hos Meiland. Boken er i jeg-form nærmest en undergangsskildring der vi konfronteres med en ung manns tilværelse etter endt militærtjeneste, en tid som kan være skjebnesvanger for dem uten jobb, mål og mening i livet. Allerede på de første sidene får vi inn en ganske så uappetittlig manneverden med kroppslyder, lukt og nesepilling, servert i et tøft språk, noe umodent. Det råder en tristesse i boken som ville kommet bedre frem i et mer poesifylt språk. Det fins ikke. Selvransakelsen som jeg-personen gjennomgår, har imidlertid sine humørfylte sider, litt velbrukte, men de liver opp. En del unødvendige og alltid irriterende språk-, orddelings- og tegnsettingsfeil må skyldes manglende språkvask pga knapp økonomi på eget forlag. Severin Meiland går med sin roman inn i sin tid og jeg liker den fordi den forteller meg om et miljø vi bør kjenne til og som presser på med sine uløste problemer i omsorgsvesenet. Han tar noen typer på kornet. Jeg-personen har i militæret mistet all respekt for øvrigheten. Det gjelder som han sier: "Utnytt og snylt, få behovet fylt." Han er uten faste holdepunkter i tilværelsen, og når nå også leiligheten han tror han er på vei til, er utbrent, blir han plassert i en sjark nede ved sjøkanten i Bærum(?) der dagene uten jobb går med til hverdagsfyll med "stipend fra sosialkontoret" som han kaller det. Et damesmenneske ved navn Siv, dukker opp. Hun viser seg å være en madonna-aktig, kåt, lekker og intelligent kvinne i en og samme person. Dertil skyr hun stoff, her kalt E. Litt for god til å være sann kanskje? Vår hovedperson har en del usympatiske trekk, virker svært selvgod og har alltid hatt sans for damene, men forlater dem når det blir for komplisert. Nå dras han inn i et forhold der han etter hvert ønsker mer og mer at det skal bli de to og bærer alle tegn på forelskelse. Han er imidlertid livende redd for å bli sviktet. Det gjør han rett i, for det viser seg at de vennene han hittil har omgitt seg med, nå vanker på slitne puber, skylder ham penger, har gått over på dop, og Roy, som han ga disposisjonsretten over leiligheten til mens han selv var i militæret, har gått hen og solgt den og forsvunnet med pengene. Alt bare flyter. Jakten starter på folk som skylder ham penger. Asfalt og betong har vært hans barndoms oppvekstmiljø. Han kaller seg tv-slave, en innfødt av asfaltjungelen, for "hvem faen vil sitte i en åker og høre på fuglene?" Her fins knapt annen mening med livet enn å prøve å takle det som skjer. Han erter på seg politiet fordi han for lengst har gjennomskuet avhørsteknikken de bruker. Det fins ikke annen tidtrøyte enn å bli full hver dag og komme i den deilige avslappende "filosofiserende" stemningen, som han kaller det. Kanskje fikk han en støkk i livet tidlig i barndommen da bestefaren fortalte om den gangen han spilte bort sparepengene sine og ga barnebarnet råd om "alltid å ha noen penger til bussen hjem." Kortstokken lå som et truende minne oppe på en bokhylle. Den fikk ingen røre. Slik er det òg med den steinen vennen Simon oppbevarer i en glassmonter. Han er hysterisk redd for at noen skal ta den. Bare se, men ikke røre. Severin Meiland sper på med en del bisarre historier, som jeg har stor sans for, slik som undulat-slippet med symbolsk betydning, og særlig den med farens åtte par sko som hovedpersonen får overlatt etter farens død. "Når jeg tenker meg om så har jeg hatt det mye mer koselig med fatteren etter at han var død, enn når han levde. Vi er jo allerede å betrakte som døde, i og med at døden er uunngåelig."

Bokdetaljer

Utgivelsesår 2004

Format Heftet

ISBN13 9788299654500

EAN 9788299654500

Språk Bokmål

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Ingen sitater ennå.


Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Bokelskere som følger boka

1 bokelsker følger dette verket.

Se alle bokelskere som følger dette verket