Svært godt skrevet om livet på innsiden av husholdningen hos en offisersfamilie i Nazi-Tyskland. Boken er skrevet fra Harriet, en dansk kvinne som skal på rekreasjonsopphold etter at mannen døde i en flystyrt under et militært oppdrag, sitt perspektiv. Hun kommer til Tyskland i sorg over ektemannen, til ekteparet Francke der han var en militærkollega til hennes mann, og blir underveis sjokkert over hva som foregår. Mye ytre handling, men også mye indre handling.

Jeg hadde gitt boken terningkast seks, det lå an til det, for den grep, rev og slet i meg. Dessverre holdt den ikke helt inn i mål, for meg var det som om forfatteren fikk litt dårlig tid helt på slutten, som om hun hadde skrevet for mye allerede og måtte avslutte før historien egentlig var ferdig. Det er ikke så ofte jeg tenker at en bok burde ha hatt flere sider, men denne skulle ha hatt en mindre hastig avslutning.

En dypt rystende fortelling om krigens galskap og nazismens konsekvenser for mennesker og samfunn. Fortalt fra innsiden under den mest intense perioden av den andre verdenskrig, blir dette en av de viktigste og mest velskrevne romanene jeg har lest på lenge. Soleklar kandidat for ny nordisk litteraturpris til Kirsten Thorup!

Høsten 1942 reiser Harriet fra Danmark til München. Hun er enke, mannen tjenestegjorde i Luftwaffe og ble skutt ned ved Krakow. De to sønnene etterlates på barnehjem, Harriet skal hvile ut hos Gudrun og Klaus, som tilhører nazieliten i München.
Harriet oppfatter seg selv som nøytral, men er det mulig når køene vokser, sykehusene fylles opp og dehumaniseringen gjør at tjenestepikene ikke har egne navn - de er alle Ludmilla.
Harriet beveger seg i en verden gjennomsyret av raseideologi og troen på den tyske overlegenheten.
Boka har ingen kapitler, den har form av en lang monolog - om rett og galt, om ansvar.
Kirsten Thorup beskriver de store kontrastene ubehagelig nært.
Skal du lese bare en krigsroman til, velg denne!

Rystende og interessant,

Dette er en bok uten oppdeling i kapitler. Kanskje ikke så uvant. Men hva mer spesielt er at boka har ytterst få avsnitt, ofte er det 10-20 sider mellom hvert avsnitt. Hvorfor det er valgt en så påfallende lay-out, er ikke godt å si. Likevel, boka er ikke særlig tung å lese.

Handlinga foregår i 1942. Hovedpersonen er den danske kvinnen Harriet. Hun er nylig blitt enke. Hennes mann som har kjempet på tysk side under vinterkrigen i Finland, er omkommet ved flystyrt. Nå er Harriet invitert til å tilbringe et rekreasjonsopphold i München hos et vennepar av mannen – den høytstående nazioffiseren Klaus og kona hans Gudrun.

Det er et overklassehjem Harriet har kommet til. Til tross for krigens mange restriksjoner og vareknapphet lever de privilegerte offisersfamiliene et luksusliv. De ser på seg selv som de rette menneskene og tråkker ned på alt under. Familien har to hushjelper, begge hentet fra øststater, Ludmilla blir de kalt begge to. Og da den ene av dem dør som følge av herskapets behandling, møtes det bare med et skuldertrekk. Hemmelighold av pinlige saker er viktigere enn alt annet. Vi hører også om barns oppvekst, om barnehager for de privilegerte. Allerede der settes hjernevaskingen inn. Ut kommer små gutter med et eneste stort mål i livet, å bli tapre soldater som kjempe for fedrelandet sitt.

Nå er Harriet en sosial type. Hun liker å vandre omkring i byen og komme ikontakt med folk. Med sin bakgrunn som enke eter en krigshelt har hun større frihet enn mange andre. På sin vei møter hun mange lidende, mange som er livredde for å si sin mening og mange som gjør det og derfor havner i fangeleir.

Harriet er heldig. Hun har forbindelser som skaffer henne mulighet til å reise ut fra landet og hjem til Danmark. Her har hun etterlatt sine to små sønner på et barnehjem. Nå kommer hun og bare lengter etter dem.