De fleste av oss ser på oss selv som ærlige mennesker. Det er i allefall det vi sier at vi ser på oss selv om. Men sannheten er at vi ljuger og jukser, hele gjengen. Ja, du også. Hvis du er uenig, lyver du til deg selv, og da er poenget klart allikevel. Allikevel har vi et stort behov for å oppfatte oss selv som ærlige, redelige mennesker. Dan Ariely har i denne boka sett litt på de forskjellige situasjonene vi har en hang til å være uærlig i, teoriene knyttet til hvorfor vi lyver, hvorfor vi lyver og hvordan vi kan få kontroll på det. Og ikke minst… hvor ille er det at man lyver i blant?

Tidlig i boka ser han på teorier knyttet til løgn. Du har kanskje hørt teorien om at vi lyver utifra en cost/benefit-vurdering, altså hvor sannsynlig det er at vi blir tatt i forhold til hva vi tjener på løgnen. Dette foreslår med andre ord at hvis det er 0% sjanse for å bli tatt, vil vi lyve og være uærlig helt ut. Om det er liten sjanse for å bli tatt, vil vi lyve ganske mye, men om det er stor sjanse, vil vi begrense løgnen, og om det er 100% sjanse for at vi blir tatt, vil vi holde oss på matta og være ærlig. Men fungerer det egentlig sånn i praksis?

Nei, tenker du kanskje, når du ser for deg situasjoner der du har hatt mulighet til å være uærlig. Dan Ariely er enig: denne teorien passer rett og slett ikke med de undersøkelsene han og kollegaer har utført. Se for eksempel for deg følgende scenario (en reell test Ariely og co utførte, som jeg tar litt etter hukommelsen): Noen studenter deltar frivillig i eksperimentet. De skal alle løse noen matteproblemer, og antall riktige svar er nøkkelen til fortjenesten. La oss si at man får 10 kr per riktig svar, og 0 kr for feil eller ubesvarte spørsmål. Man får 3 minutter til å løse oppgavene. Dette er altfor lite til å rekke alle oppgavene. Se så for deg at studentene er delt i tre når det gjelder innlevering av svarene. Den ene gruppen leverer arket til veilederen og blir kontrollert, den andre får beskjed om å telle antall riktige svar selv og legge svararket i en bunke, mens den tredje får beskjed om å makulere svaret og forsyne seg med de pengene de har tjent utifra riktige svar, uten at dette på noen som helst måte blir kontrollert.

I en cost/benefit-situasjon ville det her være 100% sikkert at studenten ble tatt i løgn når veilederen kontrollerte oppgaven, mindre sjanse om man ikke direkte gir arket til veilederen og ingen sjanse for å bli tatt når man makulerer svararket og betaler seg selv. Dermed skulle vel studenten lyve mest når arket makuleres?

Nei, sånn er det visst ikke. Jeg har brukt litt egne ord og sånn i denne gjenfortellingen av situasjonen, men under de mange forskjellige type tester viser det seg at folk ikke utelukkende vurderer risikoen og premien. Noe annet spiller inn. Bare så det er klart: Studentene jukset. Var det mulighet til å jukse, så jukset de, enkelt og greit. Overraskelsen lå i hvor mye (lite) folk jukset, og at det faktisk ikke endret seg etter risikoen for å bli tatt. Studentene med sånn passe risiko for å bli tatt jukset like mye (eller lite) som de som ikke kom til å bli tatt på fersken i det hele tatt. Så selv om studentene la på 2 eller 3 riktige svar, så kunne de i praksis ha lagt til mye mer. Det var ikke engang nevneverdige forskjeller når fortjenesten økte. Selv med maks fortjeneste og null sjanse for å bli tatt, holder vi oss til å bare jukse litt. Hvorfor?

Moral og rettferdiggjøring overfor oss selv, står som en sterk kandidat. Mennesker liker å rasjonalisere handlingene sine. Akkurat det er temaet i blant annet The Believing Brain av Michael Shermer, der han argumenterer for at troen kommer før forklaringen. Vi kan faktisk rasjonalisere bort en liten løgn – og det er langt enklere enn å rettferdiggjøre en stor en. Du har kanskje lastet ned en film eller femten i løpet av de siste årene? Da har du helt sikkert også sagt til deg selv at det egentlig ikke er tyveri, for eksempel fordi du ikke hadde kjøpt den uansett. Dette er et eksempel på hvordan du overbeviser deg selv om at det ikke var så galt å gjøre det. Hvor mange ganger har du vært på forretningsreise og spist litt ekstra godt på jobbens regning, eller ført opp noen timer du egentlig brukte til noe helt annet enn jobb..? Har du kanskje tatt med deg kontormateriell eller dopapir fra jobben? Fått betalt for å sulle bort halve arbeidsdagen på facebook, twitter eller bokblogger?

Du kjenner deg kanskje litt igjen, i allefall? Og du synes helt sikkert ikke at det er så veldig ille, noe av det. Det er det forsåvidt ikke nødvendigvis heller, men like fullt er det en løgn. Og i denne rasjonaliseringen du bedriver hver gang du gjør noe uærlig, er selvbedraget. Du overbeviser deg selv om at det ikke er så ille, at du fortjener det, at alle andre gjør det, også videre. Kort fortalt: Alle lyver, kanskje mest til seg selv. Selv om man er bevisst selvbedraget, kan man havne i interessekonfliktsituasjoner (er det et ord?) der man kan ende opp med å handle uetisk. Ariely selv trekker for eksempel frem leger som trenger pasienter til forskningsprosjekter og pusher litt vel hardt for å overbevise om at det er en god idé.

Men det er ikke bare galt heller, skjønner du. Noen løgner har positive bieffekter. For å bruke et eksempel fra barneboka Rett eller galt av Birte Svatun: Er det ok å lyve og si at bestemor ser nydelig ut i den nye kjolen hennes, selv om hun egentlig ikke er fin i det hele tatt? Eller eksemplet som Ariely selv bruker: da han var yngre var han i en stygg ulykke som krevde hudtransplantasjon på store deler av kroppen. Hele veien gjennom denne prosessen oppdaget han at legene og sykepleierne løy til ham: når han spurte om det kom til å gjøre vondt når de skulle [gjøre noe] to uker fra nå, svarte de at “neida, det er ikke så ille.” Så kom inngrepet, og det var det vondeste han hadde vært borti. Fordelen med denne løgnen var selvsagt at Ariely slappet av i ukene før. Hadde legene vært ærlig, hadde han ligget oppe og gruet seg, med angst og depresjon, noe som antageligvis hadde gått utover helsa hans i den sårbare situasjonen han var i.

Også har vi tross alt en tendens til å bare lyve litt. En stjålet kulepenn her og der er tross alt ikke så ille. Problemet er bare at uærlighet veldig ofte er smittsomt: man påvirkes av den sosiale situasjonen man befinner seg i. Du oppdager at en kollega stadig rapper kulepenner, og tenker at “hmm, jeg kunne også trengt en kulepenn, og siden hun gjør det, så er det vel greit, da. Det er jo bare en kulepenn.” Og vips så har hele bedriften stjålet 300 kulepenner på en uke. Ariely påpeker at det faktisk ikke er så veldig mange som jukser mye. Men det har seg også sånn at mange har en tendens til å jukse litt. Og da blir det mye til slutt.

Jeg skal runde av her, ellers blir jeg aldri ferdig. Dette er et evig interessant tema. Dan Ariely kommer med forslag til hvordan man kan holde løgnene under kontroll, men jeg tenker jeg holder den informasjonen for meg selv, så kan du lese boken på egen hånd. Hehe. Jeg anbefaler boka videre til alle med et snev av interesse for temaet, for dette var en lett tilgjengelig skildring av problemstillingen.

Denne omtalen ble opprinnelig publisert på bloggen min.