Fra forlaget:
Den gamle kvinnen reiser seg opp med stor møye. Hun griper om rullatoren med skjelvende hender, og på to ustøe ben går hun mot vinduet. Hun ser opp på himmelen. Den store røde månen lyser mektig og skremmende ned over åsen, og over henne.
Supermåne rød, hans måne. En varm følelse går igjennom henne. Månen synes nesten å vokse seg enda større, alt mens hun står der. I natt har vi kanskje lyktes, tenker hun, mens en tåre renner ned det ene kinnet hennes.
Nattevakten finner henne stående der,… med lukkede øyne. Hun leier den gamle forsiktig tilbake til sengen.
Tilbake på vaktrommet synker vakten ned ved bordet. Hun ser bekymret på sin kollega, som rekker henne en kopp sterk nattevaktkaffe.
«Alfreda hadde stått opp for å se på fullmånen,… igjen… Jeg hjalp henne tilbake til sengen».
Begge pleierne kjenner et lite grøss i kroppen, men ingen av dem sier noe.