Hvorfor forestiller jeg meg hvordan jeg vil holde dem usigelig forsiktig inntil meg, disse dukker som livet har lekt med. De åpnet armene, vår efter vår, ut mot ingenting og til ingen nytte, helt til de ble løse i skuldrene. De er aldri falt særlig høyt fra et håp, derfor er de ikke slått helt i stykker, men mislykkede er de og allerede kassert av livet. Bare hjemløse katter kommer til dem om aftenen på kammerset og klorer dem i hemmelighet og sover på dem.

Her reiser den tenkende seg og går bort til vinduet, dette høye værelset er ham for nær, han vil gjerne se stjerner, hvis det er mulig. Han tar ikke feil av seg selv. Han vet at denne bevegelse fyller ham fordi der finnes én blant egnens piker, den ene som angår ham. Han har ønsker (ikke for seg selv, nei, men for henne); på hennes vegne forstår han i en flyktig nattetime kjærlighetens betingelser. Han lover seg selv ikke å si noe om det til henne. Han føler det som det ytterste, dette, å være våken og alene og for hennes skyld å tenke hvor meget rett hin elskende hadde: når hun visste at det med forening ikke kan være ment noe annet enn forøkelse av ensomheten; når hun gjennombrøt kjønnets timelige mål med dets uendelige hensikt. Når hun i omfavnelsens mørke ikke grov efter tilfredsstillelse, men efter lengsel. Når hun foraktet dette at det av to er én elskende og én elsket.