Kroppens fenomenologi
av Maurice Merleau-Ponty (forfatter).
Pax 1994 Heftet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Gjennom en rekke fenomenologiske analyser av patologiske forstyrrelser etc. nærmer Merleau-Ponty seg en ny innsikt i subjektets kroppslige væren og den legemligjorte bevissthet og erkjennelse. Boken utgjør den første delen av hans verk "Phenomenologie de la perception" (1945). Har litteraturliste.
Omtale fra forlaget
Gjennom en rekke fenomenologiske analyser av patologiske forstyrrelser etc. nærmer Merleau-Ponty seg en ny innsikt i subjektets kroppslige væren og den legemligjorte bevissthet og erkjennelse. Boken utgjør den første delen av hans verk "Phenomenologie de la perception" (1945). Har litteraturliste.
Bokdetaljer
Forlag Pax
Utgivelsesår 1994
Format Heftet
ISBN13 9788253016856
EAN 9788253016856
Serie Pax filosofibibliotek
Språk Dansk
Sider 195
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
1 0 0 0 0 0Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket
Lister som inneholder dette verket
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Dette halvåret har jeg bestemt meg for å gå inn i Prousts univers for å forsøke å avdekke hvordan dette erindringsprosjektet er kokt opp, hvilke grønsaker og livsfilosofier som er kokt ihop. Dette er noe jeg føler jeg har litt greie på, men det er problemer her også. Mildt sagt er Proust ingen Henry James - det er ingen forskjell mellom forteller (her erindrer) og narrativ - så det er ingenting som kan tviles på i disse bøkene.. Det beror på segselv da det er gravd ut av hans hukommelse. Men likevel: det er en hel del erindreren ikke kan fortelle oss om, så hvordan gjør han det? I Bd. 2 har vi et f.eks. telefonmotivet, og i Bd. 1 til Bd. 2 en veldig overgang. Det viktigste i prosjektet vil nok være Mimesisbegrepet hos Gadamer og Walter Benjamin, symboler/ledetråder, nærlesning, hermeneutikk både i metode og som filosofi, Gadamers kunstfilosofi (kunst som sannhet for forholdet menneske og ting), hukommelse og mennesket som lingvistisk konstituert "objekt", som "navngiver", og forskjellige teoretikeres lesninger av Proust. Først og fremst står selvsagt egen lesing av På Sporet av Den Tapte Tid. Det sies at den som analyserer og ser blindt forbi debattene er naiv, men den som beror kun på debatter er overflødig.
Listen er ikke ferdig og jeg tar gjerne mot tips. Det er morsomt å være filosofistudent.
