Israel og FN
FNs rolle i den israelsk-arabiske konflikten
1947-2006
av Torkil Åmland (forfatter).
Hermon 2007 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren går gjennom FNs rolle i den israelsk-arabiske konflikten, og viser hvordan det han beskriver som Sikkerhetsrådets lammelse bidro til at krisen i 1967 utviklet seg til en krig. Han mener at FN har vært dominert av arabiske land og den tredje verdens diktatorer, og at dette har ført til at FN ikke har kunnet ta de riktige grep i kampen mot terror.
Omtale fra forlaget
Forfatteren går gjennom FNs rolle i den israelsk-arabiske konflikten, og viser hvordan det han beskriver som Sikkerhetsrådets lammelse bidro til at krisen i 1967 utviklet seg til en krig. Han mener at FN har vært dominert av arabiske land og den tredje verdens diktatorer, og at dette har ført til at FN ikke har kunnet ta de riktige grep i kampen mot terror.
Bokdetaljer
Forlag Hermon
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788230204504
EAN 9788230204504
Omtalt sted Israel
Språk Bokmål
Sider 259
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
0 0 0 0 0 1Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Terje siterer Israel og FN av Torkil Åmland (side 119)
13:07, 27. juni 2012 Ingen har det som favoritt.
De andre arabiske landene samlet seg raskt til et toppmøte for å drøfte Sadats reise. I erklæringen fra dette toppmøtet fordømte de arabiske landene Sadats reise til "den sionistiske enheten", og erklærte at de ville arbeide for å underminere resultatene av Sadats reise. Videre ble alle arabiske lands diplomatiske forbindelser med Egypt frosset, og det ble vedtatt en arabisk boikott av alle egyptiske personer og firmaer som hadde forbindelser med Israel. De arabiske landene ville vurdere Egypts medlemskap i Den arabiske liga, og vedtok full støtte til Syria, som nå ble "frontstaten" i kampen mot den sionistiske fienden. I dagene etter Sadats tale i Knesset ble Midtøsten behandlet som sak i Hovedforsamlingen. De vestlige land og en rekke land i den tredje verden berømmet Sadat for initiativet, og fremholdt at det nå var oppstått en ny, positiv psykologi som forhåpentligvis kunne lede frem til en varig fredsavtale. De arabiske landene derimot, kritiserte Sadat sterkt. Syria fremholdt at Egypt ikke hadde noen rett til å opptre på de arabiske lands vegne og at den "sionistiske-rasistiske enheten" var en tragedie for enhver fri araber. Sadats besøk hadde splittet de arabiske landene, løst Israel fra isolasjonen og gitt "den sionistiske enheten" legitimitet. Sadat hadde svekket presset mot Israel ved å gå inn for anerkjennelse og normale relasjoner. Israel fremhevet at Sadats besøk var historisk; fortidens mistenksomhet og barrierer var brutt ned. Begge land så nå frem mot en varig fred. Dersom Hovedforsamlingen nå valgte fordømmelse fremfor forhandlinger ville det bare bekrefte forsamlingens irrelevans. Israel ba om at forsamlingen lot være å blande seg inn i prosessen dersom den ikke hadde til hensikt å spille en positiv rolle.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif "[ Slettet bruker ]")
