Her og nå

brev (2008-2011)

av (forfatter), J.M. Coetzee (forfatter), Mona Lange (oversetter) og Børge Lund (oversetter).

Aschehoug og Cappelen Damm 2013 E-bok

Gjennomsnittlig terningkast: 4.50 (12 terningkast.)

29 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra forlaget

Bokdetaljer

Forlag Aschehoug Cappelen Damm

Utgivelsesår 2013

Format E-bok

ISBN13 9788203219597

EAN 9788203219597

Omtalt tid 2000-2009 2010-2019

Omtalt person Paul Auster J.M. Coetzee

Språk Bokmål

Sider 269

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 6 6 0 0 0

Bokomtaler

Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine).

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker).

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn.

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født.

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned.

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en føl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?"

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg."

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå.

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans.

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for!

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

En dag for omtrent tjue år siden så jeg en reportasje på ettermiddagsnyheteneom en liten by et sted sør i landet der skoleadministrasjonen hadde bestemt seg for å kutte ut fremmedspråksundervisningen - på grunn av budsjettproblemer, tror jeg. Noen av byens innbyggere ble intervjuet foran kamera og spurt om hva de mente om denne nye utviklingen, og da var det en mann som sa - og dette er et direkte sitat, ordene hans brente seg inn i hjernen min, og siden har de stått der-: "Jeg har ingen problemer med det, ingen problemer i det hele tatt. Hvis engelsk var bra nok for Jesus, er det bra nok for meg."

Godt sagt! (2) Varsle Svar

På den andre siden burde vi som er forfattere - uansett hvilket språk vi skriver - kunne finne trøst i disse ordene fra Groucho Marx. Outside of a dog, a book is a man's best friend. Inside of a dog, it's too dark to read.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Bokelskere som følger boka

29 bokelskere følger dette verket.

Se alle bokelskere som følger dette verket

Du vil kanskje også like

  • "Campo Santo" av W.G. Sebald
  • "Kjærlighetens handlinger og andre noveller" av Ian McEwan
  • "Rapport fra det indre" av Paul Auster
  • "Det kunne vært verre - en Frank Bascombe-bok" av Richard Ford
  • "Jesu skoledager" av J.M. Coetzee
  • "Første kjærlighet, siste olje" av Ian McEwan
  • "Hotel Nomade - reiser i tid og rom" av Cees Nooteboom
  • "Frantumaglia - tankar, brev og intervju" av Elena Ferrante
  • "Paris - metropolens fascinerende historie" av Erik Bjørnskau
  • "Den hvite veien - en reise og en besettelse" av Edmund De Waal
  • "Fallet - dagboknotater" av Michel Laub
  • "Tidens larm" av Julian Barnes
Alle bokanbefalinger for dette verket