[Swane får med seg sin kollega fra Rikskrim Robert Svendsen, og sammen med et knippe etterforskere fra det lokale politikammeret i Hjørring står de ansvarlig for å oppklare drapene. Historien er tredelt, etterforskerne og "Slakteren" i nåtid, og en tråd fra Bosnia i 1999. Det er ikke vanskelig å plassere gjerningsmannen, så spenningen her ligger ikke i hvem denne er, ei heller hans motivasjon for ugjerningen, for det går klart frem tidlig i boken.

Heldigvis er handlingen fri for "tilfeldigheter" så når klisjèene kommer tett som haggel, greier jeg å la vær å bry meg om dem. Boken er medrivende mer enn spennende, og de personlige historiene til karakterene får en passe neddempet oppmerksomhet.
Drapsetterforsker Kristian Swane er original på den måte at han er helt perfekt. Han har et godt forhold til eksen, og til sin sønn Jens, som ikke beskylder ham for å ha vært for lite tilstede i barndommen. Han er heftig forelsket i sin kjæreste Ina, som er usedvanlig vakker, klok og tålmodig med at han stadig vekk må reise på jobb. Hun er til alt overmål utdannet psykolog og profiler, og blir selvfølgelig involvert i saken, når de står fast. Etter å ha blitt muntlig informert av Swane resonnerer hun seg frem til helt korrekt personlighet og bakgrunn på morderen vår.

Jeg synes beskrivelsen av borgerskapet, som morderen går løs på, er litt platt. Spesielt når han beskriver tomheten i livet til et middelaldrende par som ikke har barn, er ikke det litt søkt? Denne nedlatende holdningen dukker igjen opp i epilogen, og jeg grøsser.
I denne, som i mange andre kriminalromaner valser helten vår rett inn i løvens hule, ubevæpnet og uten backup. Det fremstilles som et "uhell" og han er sint på seg selv etterpå, men dette er med i så mange bøker at han godt kunne valgt en annen vri. Dette er første av flere ganger hvor han, og kollegene hans gjør ting helt på egen hånd.
(Sånt gjør man ikke, har de ikke lest noe krim spør jeg meg selv?)

En ting i boken får meg til å tenke på CLUE serien til Jørn Lier Horst, for han har med jevne mellomrom noen halvsider om forskjellige filosofer, Nietzsche, Kierkegaard, Wittgenstein og noen til. Hos Horst passer det godt inn med en filosof i hver bok, men her blir dette "fyllmasse" som er ganske ute av kontekst.

Håpefulle hjerte er lettlest med god driv, på ingen måte kjedelig, men heller ikke spennende. Selv helt på slutten når presset øker, vet vi jo at hjelpen er på vei, så jeg får ikke hjertebank.
De mange klisjèene trekker litt ned for min del, og jeg er ikke enig med Jydske Vestkysten som påstår at den er "intens og spennende." Da er jeg mer enig med Nordjyske Stiftstidende sin uttalelse: "Plottet er realistisk og holder til siste slutt, uten løse tråder og med små nervepirrende spor underveis."]1

En god krimbok :-)