Omtale fra forlaget
Ny og revidert utgave.
Hvordan fanger man en leser med en fortelling?
Fortellekunst er en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving. Langeland tar oss med bak kulissene i en romantekst og avslører hvilke grep forfattere benytter seg av for å bygge opp en fortelling. Boken baserer seg på et rikt tilfang av teksteksempler, særlig fra Per Pettersons Ut og stjæle hester - en av de største norske romansuksesser de siste årene, som også har gjort seg bemerket i utlandet.
Henrik H. Langeland har utgitt flere romaner og sakprosabøker, blant annet bestselgerne Wonderboy, Francis Meyers lidenskap og Verdensmestrene. Han har doktorgraden i litteraturvitenskap med en avhandling om Marcel Proust, og har vært redaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet.
Denne nye og reviderte utgaven inneholder også et kapittel om å skrive for film og tv.
«Som kritiker rødmer jeg når jeg ser hvor selvsagt og hjemmevant Langeland beveger seg blant de litterære virkemidlene man selv snubler omkring i når man skal prøve å beskrive kvalitet i fortellinger.»
Atle Christiansen | Aftenposten
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788210055768
EAN 9788210055768
Språk Bokmål
Sider 153
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Håndboken er som det står på omslaget: "en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving.". Jeg har ingen planer om å skrive romaner. Men jeg håper at mitt kompetansenivå som leser er hevet et hakk etter å ha lest den. Mer om hva den inneholder mv har jeg skrevet om i dette innlegget.
Har lest denne to ganger;) en interessant liten bok!
Hvis en person har all tid i verden på å fatte avgjørelse, kan rasjonalitet, argumentasjon eller vikarierende motiver påvirke valget. Men hvis personen er nødt til å bestemme seg hurtig, trer hans eller hennes sanne vesen tydeligere frem.
I den sosialrealistiske 1800-tallslitteraturen ender det som regel med bryllup eller død. Helst begge deler.
Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.
Mekanismer er ikke lover. De er ikke engang regler. De er vesenstrekk ved fortellekunsten som man som forfatter kan velge å a) avvise, b) plagiere, eller c) - som Per Petterson - lære seg å beherske.
Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.
83 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketBøkene fra nettkurset Kreativ skriving, som kan brukes til å bli en bedre skribent.