Hvordan få folk til å lese en familiehistorie om statsløse flyktninger og samtidig sette dette inn i en storpolitisk sammenheng? Rima Iraki bygger opp fortellingen veldig pedagogisk, og hennes erfaring som journalist kommer godt frem. Hun forteller levende om sine besteforeldre, foreldre og seg selv. En historie som starter med bestefaren som ble født i landsbyen Arab-el-Raml ved Haifa.

Etternavnet Iraki kommer angivelig fra at noen slektninger reiste til Irak på midten av 1800-tallet, og da de kom tilbake ble de kalt El Iraki, irakerne. Etter hvert ble dette tatt som etternavn.
Familien drar til Libanon i 1948, da de etter massakren i landsbyen Deir Yassin skjønner at de må flykte fra landsbyen i Palestina. Så følger en tilværelse som statsløs, uten rettigheter, gjennom flere land. Det som besteforeldrene trodde skulle bli et kort opphold før de kunne returnere, ble en varig tilværelse.

Når man sitter trygt i Norge og har både statsborgerskap og pass, og tar som en selvfølge de privilegier det gir, er det vanskelig fullt ut å forestille seg hvordan en tilværelse uten dette er. Det å leve i uvisshet, å bygge opp et nytt liv, for så å måtte bryte opp og starte på nytt igjen, må være ufattelig krevende. Foreldrene gir ikke opp, men tar utdanning og bidrar i hjelpearbeidet. Flyktningeleirene i Libanon er ikke trygge, og også her skjer massakre.

Etter en reise gjennom flere land, ender familien opp i Norge. Faren får arbeid som lege, og når yngste barnet begynner på skolen, skaffer også moren seg en jobb utenfor hjemmet. Hun oppsøker selv en barnehage i nærheten og ber om jobb. Dagen etter er hun ansatt. Arbeidet gir henne en effektiv språkopplæring, noe som gir mulighet til større delaktighet i det norske samfunnet. Hun omskolerer seg og begynner å jobbe som miljøarbeider ved flyktning- og innvandrertjenesten i kommunen i 2015. Her blir hun en viktig ressurs. Dette var året hvor det kom mange flere flyktninger og asylsøkere til Europa enn tidligere, og som ble omtalt som en flyktningkrise.

Rima Iraki balanserer fint mellom det å beskrive hva som skjer på den politiske arenaen, og fortellingen om hvordan dette påvirker enkeltmenneskene. Hun greier også å vise hvilken positiv kraft som kan bo i oss mennesker. Styrken til å reise seg og begynne på nytt, styrken i samhold og det å ta vare på også de gode øyeblikkene. Stor takk for at hun har gitt oss denne historien!