Omtale fra forlaget
Major Oliver H. Langeland, 1887-1958, ble innsatt av Jens Chr. Hauge i 1942 som leder av Milorgs avdeling D-13 ( Oslo), og var en av de mest sentrale lederne i Milorg fra 1942 og frem til juli 1944. I denne boken setter Major O.H. Langeland lys på regjeringen Nygaardsvolds forsvarspolitikk i forkant av 9. april 1940, offentlige embet- og tjenestemens bistand til den tyske okkupasjonsmakten under krigsårene, samt tar et oppgjør med landsviksoppgjøret etter krigen. En skjematisk oppstilling av forvarsler regjeringen fikk før den tyske invasjonen, dokumenterer Langeland at regjeringen la landet åpnet for de tyske styrker ved ikke å beordre mobilisering av forsvaret. Boken inneholder konkrete hendelser og dokumenter som setter en rekke kjente personer i et lite heldig lys.
Forlag Familieforl.
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788282140713
EAN 9788282140713
Omtalt tid 1939-1945
Språk Bokmål
Sider 255
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Og jeg som trodde jeg visste det meste om 2 verdenskrig (I Europa i hvert fall)
Mannen ble forøkt dømt, frikjent, mens hans to bøker ble inndratt. Er ingen jurist, men er slik lov.
Jeg var klar over at Nygaardsvold, Koth og regeringen bestod av naive ubrukelige "drømmere" tatt i betraktning Europa i 30årene. Men at de skulle være så til de grader blåøyde og hjelpeløse, var som sagt ikke nytt, men en får frysninger og en følelse av å være flau av å være norsk når en leser boken til Langeland. Selv etter melding om kamper ved Bolærne og Rauøy, ble det ikke mobilisert. Men da faktaene stod klare sendte regjeringen de elendig utstyrte og trente norske soldatene for å bremse framrykkingen. Slik ofret Nygaardvold nesten 900 unge norske soldater for at han selv skulle komme seg til London, mens "vanlige folk" måtte leve i 5 år med terror og nød. Har tidligere tjenestegjort på et norsk marinefartøy, og der som i sivil skipsfart ellers, verdenover, er det den absolutte uskrevne regelen: "Kapteinen er den siste som forlater et synkende skip". Et sitat fra boken må bare sitere: "De regjeringsmedlemmer som ved sin udugelighet slo spillet over ende før det begynte og som nå forlanger at den norske ungdom nesten våpenløs skulle gå mot verdens farligste soldater" (s. 45)
Boken er sjokkerende lesning, og bygd på dokumenterte fakta.
Den er ikke noe språklig kunstverk, men det er heller ikke poenget. Anbefales på det sterkeste for de som er interessert i krigen, og det mildt sagt nedrige og inkonsekvente rettsoppgjøret etter freden. Langeland ble for øvrig ikke nevnt i offisiell norsk krigslitteratur før på midten av 90 tallet.
Det vil oppstå en pussig situasjon hvis en lærer en gang om mange år gir sin 1. gymnasieklasse følgende stiloppgave: «Hva skulle den norske regjering ha gjort i 1940 om den hadde vært betalt av Hitler for å bringe Norge i hans vold?» Denne mest intelligente gutten i klassen vil da skrive: «Regjeringen skulle ha gjort akkurat det Nygaardsvold og Koht gjorde. Den hadde dog neppe turdet gå så langt i retning av å legge landet åpent, for det kunne vakt mistanke om forræderi.»
I de linjer som er sitert foran forlanger biskopen straff over alle N.S medlemmer for at ikke vårt folk for all framtid skal bli forvillet angående det man kan gjøre i krigstid. Biskopen har selv bidratt til at det norske folk i dag er sterkt forvillet i denne forbindelse. Det norske folk vet nemlig nå at det går an å dra til skogs sammen med fienden og forsøke å få våre vernepliktige til å vende tilbake til Oslo i stedet for å kjempe, og det vet at det går an å gå til fienden og forhandle om avsetting av den lovlige regjering og etterpå bli forskjønnet med Storkorset av St. Olav.
Til neste krig vet vi nå at det er i høy grad straffbart for en liten mann langt oppe i fjellene å bli medlem av et misbilliget politisk parti. Men det er ikke klanderverdig å sende noen tusen mann til bistand for fiende på en flyplass
Den mann som i 1942 har sittet og deltatt i utformingen av hva han selv oppfatter som en nazifiseringslov, dømmer en rekke personer fra sin stilling bl.a fordi de ikke fra 1941 har reagert mot det samme nazifiseringsarbeidet.