2026
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Med sitt unike blikk og evne til å få den jevne russer i tale byr Norges ledende sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, på et dypdykk i et land mange mener noe om, men få kjenner under overflaten.
En januarnatt i 2023 tar en russisk soldat seg over Pasvikelva i Finnmark. Han er avhopper fra den beryktede Wagner-styrken som kriger i Ukraina, og søker norsk asyl. Den unge mannens dramatiske livshistorie åpner Åsne Seierstads beretning om Russland.
Samtidig som vestlige medier kaller hjem korrespondenter og Russland isolerer seg fra Europa, legger Seierstad ut på lange reiser i det enorme landet. Hun tar leseren med til landsbygda i Sibir, hvor Putin rekrutterer nye soldater, og til storbyene, der folk gjør det de kan for at krigen ikke skal påvirke hverdagen. Hun møter de regimetro, de likegyldige og de som kjemper imot. Underveis flytter hun inn hos Wagner-soldatens tante, bevitner et mislykket mytteri og blir kjent med Russlands forfulgte og trakasserte – de «utenlandske agentene».
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2025
Format Innbundet
ISBN13 9788202806453
EAN 9788202806453
Språk Norsk bokmål
Sider 515
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 2025 Brageprisen Sakprosa 2025 Kritikerprisen. Sakprosa 2025
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boka tek oss med inn i Russland for å møte «vanlege folk». Her kjem ein tett på dei som gjer motstand, dei som har resignert - og dei som meiner at Russland har rett.
Åsne Seierstad har gjort ein formidabel innsats i å fargelegge biletet av Russland i dag. Ho skriv så godt at ein mest er i lag med ho på reisa.
Boka startar med forteljinga til Andrej Medvedev, avhopparen som klarte å smyge seg over grensa til Noreg. Når ein les historia hans, frå han som liten levde under svært vanskelege kår i Sibir, i ein fattig og alkoholisert heim og i skuggen av at mora ein dag blir køyrd i hel av ein annan alkoholisert stakkar - som er broren til den lokale lensmannen, forstår du fort at han ikkje har fått utdelt dei beste korta på handa her i livet.
Han fortel om eit liv som barneheimsbarn, småkriminell og etter kvart fengselsfugl før han vart verva av Wagner.
«Alle visste jo det. Det var de fattige som ble sendt. Minoritetene. Fra provinsen, fra oppløste hjem, alkoholiserte hjem, barnehjem. Den beste soldaten er ham ingen vil savne.»
«Ufred». Seierstad, s. 149.
Dette er Åsne Seierstads desidert beste bok så langt. Deprimerende, tragisk, interessant og aktuelt om livet hos vanlige folk i Russland.
Godt skrevet og interessant lesning. Anbefales!
Etter å ha lest denne boka, blir jeg ikke mindre overbevist om at fred blir det kun om Putin overbevises om at det er smart for ham selv og sånn at folket mener det samme. En av de siste menneskene Seierstad snakker med, hun som sier at hun vil ha slutt på krigen, ender med å si at selv om hun vil ha fred, så er hun overbevist om at hun må støtte sitt fedreland og mannen som styrer det.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«De har ennå ikke forbudt ordet fred» var overskriften da avisen [Novaja Gazeta] publiserte erklæringen om at de ville følge de nye reglene. En vitsetegning på baksiden viste en mann som satt og leste en sensurert utgave av Lev Tolstojs Krig og fred. Krig var klusset ut, og tittelen var nå Spesialoperasjon og fred.
«De drikker, drikker, drikker, og så henger de seg,» fulgte sekretæren opp. «Det er som om de arver foreldrenes fyll og fanteri. De er genetisk disponert.»
Alle visste jo det. Det var de fattige som ble sendt. Minoritetene. Fra provinsen, fra oppløste hjem, alkoholiserte hjem, barnehjem. Den beste soldaten er ham ingen vil savne.
Den gamle mannen så uforstående på meg da jeg spurte hvordan han tilberedte dem. Å gjøre gjedde til kake var noe alle kunne: rense, tørke, filetere, kverne, salte, pepre, et par skjeer potetmel, noen egg, litt løk, litt dill – og rett i panna.
Jeg spurte Tanja hva hun tenkte.
«Hun er et godt menneske, med et forvirret hode.»
«Et helt vanlig russisk menneske, altså?»
Tanja lo.
«Dessverre, ja.»
Russland knuste sine barn. Som før, også nå.
Nå var jeg med på alt, mentolsigg, gjæret sats, falske vipper.
Undertrykkelse er fryktens maske
Vakttårn. Piggtråd. Overvåkningskameraer. Under den kalde krigen var store deler av vidda militært område. Da unionen brøt sammen, myknet myndighetene regelverket. Etter hvert fikk folk i nærområdet reise visumfritt over grensen, snart var det tre hundre tusen passeringer i året. Det var handel, det var nysgjerrighet, det var kjærlighet.
Men det var før.
Før en annen grense ble krenket.
Før Russland invaderte sitt naboland i sør.
Før gymnaslærere i Kyiv gravde skyttergraver.
Før frisører i Kharkiv skjøt opp luftvernraketter.
Før hver ny dag brakte mer død og lemlestelse.
I midten av mars kom Novaja Gazeta ut med blanke sider. Overskriften på forsiden var Njet slov- Det fins ikke ord.
Bøker eg har lest eller hørt i 2025.
Eit godt lydbokår, men håper på å finne ein indre ro og klare å lese fleire bøker i 2026.