Sårt om et far-datter-forhold

Hans Larsen er 72 år og har nettopp sonet ferdig en dom for ting han både har og ikke har begått. Han har lagt sin fortid som voldsforbryter bak seg, og selv om han ikke akkurat velter seg i anger i det handlingsforløpet som boka beskriver, blir han aldri ferdig med å straffe seg selv. Det er vel egentlig en slags form for anger, det også ...

"Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet rydden og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått i fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg." (side 6)

Larsen bestemmer seg også for å holde seg unna datteren sin Marianne. Hva skjedde i sin tid mellom dem, som gjorde begge så redde for å ha noe med hverandre å gjøre? Hver på sin kant stabler de på beina noen skjøre kjærlighetsforhold. Larsen treffer sin tidligere romkamerats kone Agnes, og da vennen dør, ender han med å flytte inn hos henne. Datteren Marianne er alenemor, og en dag treffer hun Trond, en nokså tvilsom fyr som kjører motorsykkel. I begge forholdene er det store alderforskjeller, og i Larsens forhold er det også klasseforskjell (hun vestkantfrue - han en tidligere voldsforbryter). Det imidlertid både far og datter har til felles er ansten for å ha det for godt, for hvordan skal de da klare nedturen som garantert kommer? Best å ta nedturen først som sist, få det unnagjort ...

Selv om verken Larsen eller datteren går inn for å treffe hverandre, blir de etter hvert pinlig klar over den andres eksistens. Ikke minst "takket være" deres nye kjærester. Larsen blir oppmerksom på at Agnes har hatt kontakt med datteren - ikke direkte, men via Trond, kjæresten hennes. Det handler om penger som overleveres ... Agnes har gjort dette i beste mening, men det blir likevel for meget for Larsen. Han takler det ganske enkelt ikke. Skjønt etter hvert øyner vi et håp om at han kanskje klarer å unne seg litt lykke likevel.

"Larsen nøyde seg med å la blikket hvile videre på henne, til hun besluttet å gjøre et bedre forsøk. - Det synes, sa hun og hørte vel selv at heller ikke det var noen farbar vei, eller at det røpet en større kjennskap til saken enn hun i øyeblikket så seg tjent med å orientere Larsen om. Men Larsen så ingen grunn til å hjelpe henne videre, han hadde smerter i hånden, og hans datter hadde dårlig råd - "så det ut som". I Agnes Almlies øyne så vel alle ut som de hadde dårlig råd? Men så kjente han at heller ikke datterens økonomiske situasjon opprørte ham noe særlig, som om han ikke var faren hennes lenger. Og det var andre gang han tenkte dette så pass klart og kortfattet, at han etter alle disse årene ikke var far lenger, til en datter, som om hun var blitt voksen i en så spesiell betydning av ordet at hun rett og slett var forsvunnet. Og akkurat det prinsipielle ved dette opprørte ham noe mer, at det skulle være mulig å slutte å være far når man først var det, mens det mer personlige, at akkurat Hans Larsen skulle være i stand til å foreta en slik utradering av bevisstheten om sitt eget avkom, det var det i hvert fall en åndssvak logikk i - kanskje var det brevet hennes som hadde hjulpet han over i et nytt liv, som han hadde lest flere ganger i løpet av vinteren, hver gang han kjente en uimotståelig trang til å oppsøke henne." (side 137)

Beskrivelsen av Larsens følelsesliv - eller tilsynelatende mangel på sådan - og hans lengsler og angst for å komme for nær både seg selv og andre, er smertelig lesning. Her viser Roy Jacobsen seg som den fantastiske forfatteren han er, idet han får frem varheten i hovedpersonens karakter, uten å være for overtydelig. Datteren har også sitt å slite med, og det spørs hvem som har mest å angre på når det kommer til stykket; Larsen som tross alt har sonet sin straff - både for forhold han rent faktisk har utført og forhold han ikke har utført - eller datteren, som fremdeles har mye uoppgjort i forhold til utilgivelige ting hun har beskyldt sin far for ...

Roy Jacobsen (f. 1954) skrev romanen "Virgo" i 1988, og i den forbindelse lot han seg presse av forlaget til å gjøre boka ferdig før han selv var fornøyd med den. Siden har han angret mye på akkurat dette. Da "Virgo" skulle utgis i pocketutgave, så han sitt snitt til å forberde den litt. I stedet endte han opp med å skrive en helt ny bok. Dvs. han har beskrevet "Anger" som 30 % "Virgo" og 70 % ny. "Anger" er en meget vellykket roman på alle måter! Jeg ser at Morgenbladets anmelder Ane Farsethås i september 2011 har uttalt at boka er overtydelig og unnvikende, at den er full av klisjéer og dessuten forutsigbar, og at det ikke hadde skadet om minimalisten i Jacobsen hadde fått redigere mer på setningene til den billedelskende maksimalisten ... Javel, tenker nå jeg ... men da hadde det jo ikke vært tale om samme bok! Og det er nettopp alt det billedlige og det ikke-minimalistiske som skaper nettopp denne boka! Synes jeg ... Farsethås skriver videre: "Anger kan med sine illustrasjoner av en hel katalog av litterære virkemidler og metaforteoretiske poenger antakelig fungere glimrende som tekst for et kurs i fortellerteknikk. Men det er ikke derfor de fleste leser romaner." Det er imidlertid da jeg får lyst til å tilføye at de fleste lesere ikke leser bøker med litteraturvitenskapelige briller. Jada, noen gjør det - men ikke "de fleste lesere"! Jeg hadde i alle fall selv ingen betenkeligheter med bokas språklige kvaliteter underveis i lesningen. Tvert i mot! Her blir det derfor terningkast fem!

Dette er hverken Jacobsens beste eller mest velkjente verk, men det er en sår historie om en gammel med et kort liv igjen og den ga meg en lykke i meg (og et håp) om at det alltid er noe å se frem til - selv om man er en 72 år gammel mann, nylig sluppet ut fra fengsel.

Jeg skulle gjerne ha sett Jacobsen skrive mindre "luftig" noen ganger, men tålmodigheten blir premiert med innsikt og skarpe vendinger.

Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.

Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.

Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.

ANGER av Roy Jacobsen: Det er aldri et godt tegn når man tyr til tankeflykt mens man leser i en bok. Å kalle denne boken dårlig er imidlertid på det mest urettferdige. Jeg fant meg selv til tider rastløs under lesingen av den, ja, men når Jacobsen først har meg på kroken holder han meg der lenge før jeg på ny klarer å slippe taket. Boken er nøktent skrevet, fortellingen er like fri for klisjeer som den er full av troverdighet. Jeg således koser meg når jeg leser denne boken.

Bøker kultursirkelen har lest.
Vi velger bøker etter anmeldelser og anbefalinger. Og leser noen klassikere inn i mellom.

Leste og uleste bøker i bokhylla

bøker jeg har lest i 2014.

Målet er minst 30 bøker

Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.