Brenn huset ned

av (forfatter).

Oktober 2013 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.67 (33 terningkast.)

101 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no

Rune Bjerkestrands eksemplar av Brenn huset ned

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Romaner

Lesedato

2016

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Joe sit på hotellrommet med jetlag og verkande hender. New York skal bli hans, men på tv-skjermen ser han sin eigen død annonsert. Mick har vakse opp hos bestemora med piss i oppgangen og gitaren som einaste vegen ut. Endelig er han blitt alt han drømte om. Paul er den vakraste guten i sin generasjon, men det er bare Pearl han vil ha, Pearl som fell i koma og blir kjørt til sjukehus i all hast. Topper er Kongen av Broadway, verdas beste trommis i to timar kvar kveld. Resten av døgnet forsøker han å øydelegge seg sjølv. "Brenn huset ned" er forteljinga om fire menn som saman lagde eit eineståande pønkeband. Romanen tar til forsommaren 1981 då New York er hardt ramma av varmebølge og engelsk rock?n?roll. Bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet.

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 2013

Format Innbundet

ISBN13 9788249512904

EAN 9788249512904

Omtalt tid 1980-1989

Omtalt sted New York

Språk Nynorsk

Sider 185

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

5 16 11 1 1 0

Bokomtaler

"Brenn huset ned", Frode Grytten
Det er mange gode grunnar til å lese denne boka frå Frode Grytten. Framfor alt fordi han er ein glimrande skildrar når han skriv om opprør og The Clash. Han gjer det med kjensle, omtanke, humor, med gode bilde - og han gjer det til og med på nynorsk.
Veldig god bok som favnar særs mykje - sjølv om den er på berre 110 sider. Han tek fyrst for seg Tha Clash som ein musikkbevegelse, før han dukker djupt inn i, rundt og somme stadar oppå kvart enkelt medlem i bandet. Han tek i relasjonane deira - både som bandmedlemmar seg i mellom, men og til relasjonar dei hadde, eller savna, i oppveksten. Han gjer det godt, tidvis på ein lyrisk, vekselsvis galloperande og travande måte. Tann for tann - øye for øye - riff for riff - og sniff for sniff.
Ivar Aasen var også i mine auge ein punkar, så at Grytten skriv boka på nynorsk passar særs bra. Grytten brukar eit nynorsk som er forståeleg for alle - og det var vel akkurat det som var meininga med heile nynorskprosjektet - way back. Eit skriftspråk for folk flest, med ord og uttrykk som vanlege folk hadde eit forhold til; der dei budde der dei elska. Språket til grasrota, bønder, fiskarar; dei som ikkje hadde gått på universitet og let seg forme etter det dei etablerte på toppen av samfunnet ville - eit skriftspråkopprør mot fiffen, dei etablerte og dekadansen fra det store utland og frå pengemakta. Akkurat som punken er det. Frå side 94: "å endre verda og artikulere kjenslene til ein heil nasjon". Synd at mykje av arven frå Aasen har blitt skusla bort med tvang om å skrive på ein måte som lkkje ligg ein nær, slik at altfor mange unge i dag får eit forhold til Ivar Aasen som "far til spynorsken". Vi burde heller fokuser meir på det viktige han gjorde for språkutvilkinga og kulturforvaltninga, og sjå på bodskapet i tekstane hans - ikkje berre konservere hans minne og gje dei vanskelige stiloppgåver. Hadde Ivar Aasen levd i dag, hadde han vore rap-artist på østkanten i dei store byane, og rusa seg der. Ikkje med kvitvin på operataket.

Det om Aasen som punker sa ikkje boka noko om. Det får stå for mi regning. På mi regning står også det eg skal skåle med når eg skal heve glaset KL 21:50, 21. September. Altso no på laurdag. For det var på det tidspunktet i 1979, på New York Palladium, at Pennie Smith tok bildet av Paul Simonon, som er brukt på plateomslaget, og som heng som plakat på mange gute og jenterom i heile verda; som eit symbol på det motsatte av borgerleg dekadense. Skål for språkåret 2013 , The Clash, Frode Grytten - og Ivar Aasen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fantastisk trøkk! Må lese denne fleire gongar -- heia Grytten!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bandmedlemmene i denne romanen vil forandre verden gjennom musikken, men det går ikke helt slik. Alt i alt en dyster, men velskrevet fortelling med fire perspektiver på bandets vekst og oppløsning. Bandet er britisk, men handlingen er stort sett lagt til New York, en by som Grytten tydeligvis kjenner godt. Denne boka har noe så sjeldent i norsk bokproduksjon som et godt design, tydeligvis inspirert av maleren Jackson Pollock, som er nevnt i boka. Æren for dette har Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg fra Exil Design.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg bestemte meg for å lese Frode Gryttens nyaste før eg visste kva den handla om. Eg visste berre at den er ein roman. Då eg fann ut at den handla om The Clash vart eg skeptisk. Eg har ikkje noko forhold til The Clash anna enn at eg veit at dei har ein song som heiter "Should I stay or should I go" og ein som heiter "London Calling", så eg tenkte at romanen måtte vere for spesielt interesserte.

Men så hadde eg brått romanen i handa og ga den eit forsøk. Kapitla er delt inn etter bandmedlemmane og er slik ulike i energi og tempo. Men dei er samstundes like grunna stemninga forfattaren legg i boka og alle dei vakre formuleringane. Det er heilt spesielt å lese ei bok om eit britisk band på nynorsk. Av og til fekk eg ei kjensle av at boka måtte vere omsett, men ikkje på ein negativ måte. No høyrer eg på "London calling" med ståpels.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

jeg har et godt forhold til The Clash, men ikke et biografisk forhold slik jeg hadde til banda jeg vokste opp med,da kunne jeg "alt". Jeg har hørt mye på The Clash, etter at jeg oppdaga London Calling har bandet og da spesielt den plata hatt en solid plass i hjertet mitt. derfor var denne boka noe jeg virkelig så fram til. og Frode Grytten leverer spør du meg! han klarer å fortelle historien så man kjenner man er der og er med, at man skjønner hva The Clash var og hvorfor de var så bra. jeg har blitt mer glad i The Clash etter å ha lest boka og anbefaler alle som liker musikkromaner og/ eller Frode Grytten om å sjekke den ut.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen.

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg.

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven" - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen.

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955).

"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ...

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde.

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)

Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette.

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25).

Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk.

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre?

"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40)

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)

Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler - alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka.
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene.

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer.

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist.

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

(For linker og bilder - se mitt blogginnlegg om boka.)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Som svoren The Clash-fan har det vært en fornøyelig affære å lese Frode Gryttens bok om medlemmene i bandet. Grytten skriver godt, selv om det er på nynorsk. Han klarer å formidle følelser og relasjoner på en god måte. Han klarer også å fange tidsånden og hvorfor Mick, Joe, Paul og Topper var med i bandet. Han skjønner det. For meg er dette en historisk roman. Grytten tar utgangspunkt i virkelige hendelser og personer, men går dypere inn i følelser og meninger enn det vi vet så mye om. Og det er det historiske romaner gjør. Har lest en del biografier om medlemmene i The Clash og om bandet selv, men denne boka tilfører allikevel en del.

Er du fan av Grytten eller av The Clash, er denne boka å anbefale.

Og til dere som skal reagere på "selv om det er på nynorsk": Det var bare tull. Nynorsk er nydelig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Liten bok om et stort band. Veldig fin for Clash-entusiaster, kanskje litt intetsigende for andre. Men Grytten skriver godt. Pønken er ikke død.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler om verket


Sitater fra dette verket

Han bar heile livet rundt på ei einsemd, som ein gitarkasse.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Korleis set du fyr på ein bil, eigentlig? Dei var to fullstendig mislykka rebellar.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Joe hadde sagt: Nei, det er kapitalisme i praksis.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Er vel ikkje så mykje meir å seie?


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Sjølv om eg er nynorskbrukar, så har eg dessverre berre ein svært liten % nynorske bøker i bokhyllene mine...


Godt sagt! (2) Varsle Svar

I disse bøkene er musikk og artister på en eller annen måte vesentlig


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Oppdateres fortløpende


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legger inn bøker jeg ønsker å lese, for ikke å glemme de :o


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Balanse - roman" av Thorvald Steen
  • "Menn som ingen treng - noveller" av Frode Grytten
  • "Meir enn regn - noveller" av Frode Grytten
  • "Vente på fuglen - noveller" av Frode Grytten
  • "Kom ikkje inn i mitt hus - roman" av Arnfinn Kolerud
  • "Rubato - roman" av Lars Amund Vaage
  • "En sommer med Montaigne" av Antoine Compagnon
  • "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
  • "Stormland" av Hallgrímur Helgason
  • "Om sommeren" av Karl Ove Knausgård
  • "Songfuglen - roman" av Jan Roar Leikvoll
  • "Bergen ungdomsteater" av Pedro Carmona-Alvarez
Alle bokanbefalinger for dette verket