Avskjeden er dødens lillesøster.

"Det var svært menneskelig", sier vi om en handling som vi føler at vi bør fordømme, men i grunnen godt forstår. De to ordene "menneskelig" og "forståelig" er synonyme for oss. Det vi forstår er også menneskelig, og omvendt, og når vi gjentar det gamle romerske ordet om at "intet menneskelig er oss fremmed", mener vi det som en øvelse i toleranse og som en oppfordring til utvidelse av vår menneskekunnskap. De handlingene vi ikke kan forstå, kaller vi til gjengjeld umenneskelige, og antyder dermed at det onde er utenfor oss selv, og at vi i ondskapen ikke realiserer oss selv, men noe annet. Er det sannheten. Eller er det her vi tar så grunnleggende feil ?.

Det finnes to typer verdisystemer: de fattiges kultur og de rikes. Den første er nedarvet og gammel, den siste er tilegnet, bevisst og moderne.

" Du klarer ikke gjette hva som var den første engelske setningen jeg lærte å si på skolen ?", lo han. "How do you do ?? " . "Nei, nei. Long live chairman Mao ! Og da var han allerede død!. Jeg var åtte år da han døde Vi ble tvunget til å gråte offentlig. Alle som ikke gråt, ble betraktet som politisk mistenkelige. Det var folk som ble arrestert fordi de ikke gråt da formann Mao døde. Kina er et merkelig land !".

Fortid og fremtid tjener alltid til å gi en målestokk for det nåværende. De er grammatikkens på samme tid håpefulle og tragiske bøyninger. Forestillingen om revolusjonen er futurum- formens overføring fra grammatikken til hverdagslivet <..>.

Når alt kommer til alt, er de sårene vi har gitt andre de verste. De blir igjen som en skygge i hjertet og leges ikke. Det er en svie der som alltid minner om den man sviktet. Man kan vende tilbake i erindringen til dem som forlot en, og tiden har lagt et slør over det. Men det ligger ikke noe slør over erindringen om det øyeblikket da man vendte ryggen til en annen og sviktet. Man kommer seg ikke etter et forræderi. Det finnes ingen rekonvalesens, for tiden leger ikke de sårene man gir andre. Man lever i stedet i skjul for seg selv, og hver gang man våger å heve blikket, gjør det like sviende vondt. Det finnes ingen sår som er friske så lenge som dem man har gitt sin egen troverdighet og selvaktelse.

Arkeologien er som et syrebad. Den befrir bygningene fra det irrlaget av religiøsitet, mystikk og evighet som omgir dem som en aura, og gir dem i stedet tilbake til historien.

De engelske setningene hennes var fylt av en masse villfarne ord som dukket opp på helt vilkårlige steder. Ordet "ikke" var et av yndlingsordene hennes. "Denne musikken er meget, meget ikke interessant," sa hun med et smil. Hun pekte ut blant publikum. "Hvor er dere ikke fra?" spurte hun to tykkfalne unge menn på forreste rekke. "Israel," svarte den ene. "Å, Irak," nikket hun bekreftende. "Det er landet deres som liker krig så godt."