Ingen hylle
2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen. Dette sier anmelderne: «Med ei stram og finurleg form og med påtakeleg smarte observasjonar viser forfattaren at ingenting menneskeleg er henne framand. Så mye hadde jeg er ikkje berre Trude Marstein på sitt aller beste, men nok ein av årets sterkaste romanar.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet «Så mye hadde jeg er antagelig Marsteins mest tilgjengelige roman til nå, et intenst borende familiedrama over nærmere fem tiår. Det har blitt en oppslukende leseopplevelse som ikke viker unna vanskelige, betente spørsmål, med en hovedperson som både fremkaller sympati og irritasjon.» Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG Les hele anmeldelsen på VG.no. «Hvorfor lese romaner? Svaret kan være Trude Marstein Så mye hadde jeg. (…) Sjelden får man en så sterk følelse av faktisk å få et annet menneskes liv i destillert og ufortynnet form som i Trude Marsteins siste roman. Ikke et vondt ord om Ketil Bjørnstads gjennomgåelse av årtiene han har levd, eller Karl Ove Knausgårds massive regnskap over eget liv – men det er øl og vin. Marstein er karsk.» Bjørn Gabrielsen, DN Les hele anmeldelsen på DN.no. «Marstein har eit uvanleg skarpt, men likevel forståande blikk for alt det som skjer i og mellom folk. Å få fram det store bildet gjennom å setje saman alle dei uendeleg små brikkene, er ei bragd.» Marta Norheim, NRK Les hele anmeldelsen på NRK.no «Trude Marstein sikrer sitt litterære omdømme med sin ferske roman Så mye hadde jeg. (...) Trude Marstein har skrevet en av sine beste romaner med « Så mye hadde jeg». Den har denne fine blandingen av noe lett og gjenkjennelig, og noe mørkt, ubehagelig og utfordrende. Trude Marstein underholder og avslører, og gir oss noen små stikk i selvfølelsen.» Turid Larsen, Dagsavisen «Marsteins triumf (…) Romanen oppleves smertefullt autentisk, på samme tid gjenkjennelig og forbløffende fremmed. Det skyldes ikke minst språket og fortellermåten, romanens organisering av det fyldige materialet som utgjør Monikas liv.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Trude Marsteins nyaste roman er ei påminning om krafta i litteraturen. (…) Så mye hadde jeg er ei forteljing ein blir oppslukt av, rett og slett fordi ho er så behageleg å vere i. Teksten er så sanseleg og levande, nesten maksimalistisk skriven med detaljrikdommen sin.» Katrine Judit Urke, Dag og Tid «Marstein hører hjemme i toppsjiktet av norske samtidsforfattere.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad «Jeg tror faktisk dette blir Trude Marsteins bokhøst. (…) Det er nydelig sett og drivende ...
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788205515284
EAN 9788205515284
Språk Bokmål
Sider 431
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne var virkelig god. Hadde høye forventninger siden jeg har lest så mye gode anmeldelser, og var litt spørrende i starten, men når jeg kom inn i fortellermåten, hvordan hun hopper år fram i tid, for så å gå tilbake i glimt, ble det hele veldig interessant. En kan tenke mye om Monika sitt liv, de valg hun gjør, men først og fremst er det jo så mye vanlig i det, så mye gjenkjennbare situasjoner, og de ulike livsvalgene søstrene tar favner så mye av en sjøl og folk en kjenner. Ble fylt av mye melankoli under veis, men til slutt satt jeg igjen med en god følelse av å ha vært vitne til et rikt liv. For boka favner virkelig nesten et helt liv. Mesterlig hvordan Marstein har fått det til. Boka gir innfallsvinkler til å reflektere mye over eget liv i ulike livsfaser, i hvert fall for en som er nesten på alder med hovedpersonen der boka slutter, enten det nå ligner Monika sitt, eller tvert om. Nei, denne boka ble jeg virkelig begeistret for. Løp på biblioteket, eller til bokhandelen!
Denne fenget ikke meg. Jeg ble ikke glad i hovedpersonen og fikk aldri ordentlig tak i henne.
Det var en intens leseopplevelse! Vi følger Monika sitt liv og hennes indre monolog fra hun er småjente til hun er en godt voksen dame. Hele romanen er bygget opp om den indre bevissthetsstrømmen til hovedpersonen, der vi møter henne på forskjellige stadige i livet. Vi følger det nærme livet og det kretser rundt Monika og hennes nære relasjoner og særlig til hennes stadig skiftende menn.
Monika er ikke nødvendigvis så lett å like, til det er hun altfor nakent ærlig om sin selvsentrerte livsholdning og alle sine feilvalg. Men samtidig fikk jeg en ømhet for henne, selv om jeg noen ganger ble irritert over hennes forutsigbarhet i å gjøre dumme valg! Ikke en forutsigbarhet i boken, men mer i karakteren.
Trude Marstein har fått til et vart og fint portrett av en kvinne gjennom flere livsfaser, som også beskriver nære relasjoner på en god måte og som klarer å tegne opp noen refleksjoner over livets forgjengelighet på flere måter.
Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»
Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.
Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:
«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»
Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:
«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»
Romanen starter i august 1973:
«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»
Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.
Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:
«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»
Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.
Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:
«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»
Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.
«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»
Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.
Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:
«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»
Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.
Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.
Hele denne boka, og mitt liv og ditt liv slik vi betrakter dem i våre mørkeste øyeblikk, oppsummeres på side 363 og 364. Marsteins bok følger hovedpersonen fra barndommen til slutten av 50-årene, gjennom forhold etter forhold hun har til forskjellige menn. Denne trangen til å være i et parforhold står i kontrast til hovedpersonens vansker med å knytte seg til mennesker. Denne boka egner seg godt for lesesirkler.
Tre og en halv stjerne. Den drar seg til mot slutten, men i lange perioder før det var den lite engasjerende.
Vakkert og vondt om relasjoner i ulike faser i livet.
Mannen og jeg skulle kjøre mye i sommer, så vi tenkte at en skikkelig lang lydbok var tingen. Og vi angra ikke på valget! Vi har fulgt Monika fra hun var 13 år og fram til godt voksen alder. Vi sjekker inn på ulike punkt i livet hennes, ofte når hun er i forhold til en ny mann. Familien hun vokste opp i hadde sitt å stri med, så hva har hun med seg inn i forholdene hun går inn i som voksen? Hvor mye må og kan hun gi? Og hvor mye får hun igjen?
Det er mye som fascinerer med denne boka. Oppbyggingen hvor vi plutselig hopper mange år fram i tid, og får vite om det som har skjedd i tilbakeblikk. En ganske usymaptisk hovedperson som en likevel får godhet for. Familie, venner og partnere - en brokete, underholdende og ofte irriterende forsamling. Og Charlotte Frogners opplesning. Alt i alt fungerer dette helt glimrende og har gjort ellers kjedelige kjøreturer til en stor leseopplevelse. Lydbøker er gull!
Marstein er en fantastisk forfatter - jeg blir sugd inn i stemningen i boken og lever Monica sitt liv. Jeg ser verden med hennes øyne. Jeg ser mitt liv med hennes øyne. Dessverre for meg er stemningen i boken "ingenting varer, alt er forgjeves". Men så tatt på kornet, vi kjenner alle en Monica, en Roar, en Jan Olav og en Elise. Monica gjør så mye dumt at jeg får lyst til å rope inn i boken: "Nei, nei, ikke gjør det Monica! Du blir å angre!"
Dette er en rørende og hjerteskjærende bok, som viser den brutale realiteten, og river ned idealet om et perfekt liv og kjærlighet. Kan virkelig anbefales for unge jenter og kvinner, da den problematiserer aktuelle temaer. Elsket denne!
Livet er fullt av små misforståelser, av ufrivillige fornærmelser.
Hvor utrolig utilgjengelige følelsene hans er for meg, og hvor utrolig tilgjengelige mine følelser er for ham. Og hvor interessert jeg er i hans utilgjengelige følelser, og hvor uinteressert han er i mine blottlagte.
Av og til kan det vanvittig meningsløse og samtidig tilsynelatende så voldsomt meningsfulle gjøre meg redd langt inn i ryggmargen.
Jeg er så lykkelig. Jeg er så lykkelig, men samtidig som om jeg akkurat nå fikk hodet over vannet; at nå har jeg det bra, bedre enn dette kan det ikke bli, det kan bare bli verre.
Han siktet til en julesang fra stereoanlegget, "Hei tomtegubber, ta i ring".
"En liten stund vi lever her," sa pappa. "Det varer så kort. Og alt det besværet. All den møyen".
Vi kjører gjennom tørt landskap, bort fra sjøen og bort fra palmene, leire, sand, stein. Igjen og igjen begynne på nytt, bygge opp mitt eget, skape et liv, presse betydning inn i ting, kaffe om morgenen, ensomme kvelder med hovedfagsoppgaven, venner, gå ut og drikke øl, på kino, det samme livet igjen og igjen fra bunnen av, til jeg glemmer lengselen etter den ene følelsen som ingenting kan konkurrere med, følelsen av å hengi seg fullstendig til lidenskapen, eller til den følelsen demper seg, litt.
Jeg lengtet så jeg holdt på å sprenges, lengtet etter alt som var for sent
Det er og skjer uansett, livet som med ett er totalt forandret og som kan forandre seg flere ganger i løpet av en dag, eller jeg som hele tiden forandrer meg og aldri kan bli den samme igjen.
Det er som om han gjør det han gjør med meg, mot sin vilje. Han liksom drukner, forsvinner, i hjelpeløshet og anger og fortvilelse, følelser som tross sin styrke aldri kan måle seg med lidenskapen, de taper gang på gang for den sterkeste følelsen, den eneste følelsen som teller her i livet.
Jeg kjenner sorg, i alt over alt. Jeg skjønner at jeg ikke har noen framtid med Roar, men jeg tror ikke jeg har noen god framtid uten ham heller.
Jeg skal gjøre noen intervjuer under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2019. Her er bøker jeg leser som forberedelse.
Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?