Viddenes folk høres ut som tittelen på et sosialantropologisk verk, og det nærmer seg faktisk en god del selv om boka egentlig er en diktsamling. Den skildrer livet og kulturen til flyttsamer på Nordkalotten, og er ifølge forordet en utvidet utgave av en tidligere trykt samling. Den ble utgitt i 1937.
Forfatteren hadde bodd sammen med samene og reinene og tatt del i nomadelivet og flere av diktene viser til en samefamilie som han tydeligvis hadde levd sammen med. Schøyen var en norsk forfatter, ikke noen same selv, og det virker som han hadde norske lesere i tankene, men han hadde dyp respekt og stor detaljkunnskap om samene og han står på deres side når han ser at de ble drevet bort fra mange områder som de hadde brukt i uminnelige tider. I den harde fornorskningstida som mye av 1900-tallet var, har nok dette vært kontroversielt.
Versene minner om Wildenwey og andre samtidige og litt eldre forfattere. De har fast rytme og enkel, logisk oppbygning, mange er formet som små fortellinger. De er skrevet forholdsvis enkelt for å bli forstått av flest mulig lesere, slik som det var vanlig på den tiden.
Det kommer godt fram at samene hadde et hardt liv, med ulveflokker, uvær og temperaturer ned i 40 kuldegrader. Men det virker som forfatteren likevel er mest glad i å skrive om håp, våren, kjærlighet, det fantastiske reinsdyret og naturen.
Schøyens mest kjente bok, Tre stammers møte, er et helt enestående verk. Men den som er glad i Tre stammers møte, har her en bok å fortsette med.