Den aller viktigste naturkonstruksjonen som har funnet sted i jordens historie, er det moser som har sørget for. Moser skiller seg fra høyerestående planter på en rekke måter - de mangler røtter, de har liten transport av vann inne i mosestengelen og de har et helt unikt livsløp. Moser som ligner på nåtidens torvmoser, var de første plantene som etablerte seg på landjorden for om lag 470 millioner år siden. På denne tiden var det bare de aller mest hardføre som kunne klare seg på land, de som var aller best tilpasset kronisk miljøstress i form av svært lavt oksygennivå, sterk UV-stråling, ugunstige temperaturforhold og uregelmessig vanntilgang.

Moser er blant de mest hardføre plantene vi kjenner til, og sammen med alger og blågrønnbakterier startet de tidlig med fotosyntese og tilvirket dermed oksygen lenge før andre livsformer. Det fikk store konsekvenser: I løpet av noen millioner år dominerte moser landjorden, og med tiden ble oksygennivået i atmosfæren så høyt at også andre høyerestående vesener etablerte seg. Man fikk etter hvert evolusjon av høyere planter og dyr som var tilpasset et liv på jorden i stedet for i havet. Du leser dette på grunn av mosers evne til naturkonstruksjon.

Vi har ikke lenger noen grunn til å se på mennesket som grunnfestet egoistisk, som først etter overveielse kan oppføre seg hjelpende overfor andre. Empiriske studier slår fast at mennesker intuitivt samarbeider med andre mennesker, det er først etter at vi bruker hodet, etter at vi begynner å reflektere og tenke, at vi oppfører oss egoistisk. Blant annet er det vist at jo kortere tid forsøkspersoner har til å bestemme seg for hvor mye de vil bidra med til et fellesskap, desto mer bidrar de. Jo lengre tid det tar før man bestemmer hvor selvoppofrende man skal være, jo mer man tenker seg om, desto mindre bidrar man. Slike eksperimenter viser at mennesker fremstår som instinktivt selvoppofrende, hvilket stemmer bra overens med det de fleste opplever i hverdagen.

Det fine med økologisk mangfold er nemlig at det er en sammenheng mellom hvor funksjonelt mangfoldige økosystemer er, hvor komplekse de er, og hvor motstandsdyktige de er mot miljøendringer. Jo flere økologiske roller som spilles, desto større forstyrrelser kan som regel tolereres. Det vi vet om fremtiden er nettopp at det vil bli mange forstyrrelser. Klima vil endres, miljø forringes og fremmede arter vil forsøke å etablere seg. Hvis målet er å skape robust natur som bedre tåler slike endringer, er det smart å ikke bare ha fokus på vern av sjeldne arter: Vi må også ha fokus på å opprettholde relasjoner mellom arter, roller som spilles, i skog, på myr og i elv. Vi må tenke at det overordnede målet vårt er ikke bare å hindre artstap, men også å sørge for at fremtidens natur fungerer, på en robust måte. Politikere må lære seg at artsmangfold ikke er den eneste måten å måle biologisk mangfold på. Funksjonelt mangfold er også viktig i en verden i endring der ikke alle sjeldne arter kan reddes, og der vi ønsker at naturgoder til menneskesamfunn skal bli opprettholdt.

Vi bør være forsiktige med å rangere kvalitet på natur utfra om det er menneskepåvirket eller ikke, ei heller utfra grad av påvirkning. Det meste rundt oss er menneskepåvirket eller menneskeskapt. Å reintrodusere nøkkelarter i et system kan sies å være en like stor grad av menneskelig kontroll som å brenne lynghei på Vestlandet for å holde landskapet fritt for skog. Vi skaper oss natur enten vi lar den gro igjen, om vi forflytter en art fra ett sted til et annet eller om vi velger å bevare jordbruksmark. Det dreier seg i mindre grad om hva som er naturlig, og mer om hvilken type mangfold vi ønsker å prioritere i ulike områder.

Det er ikke gitt fra naturen at mennesker må slå hverandre i hjel. Det står heller ikke skrevet i genene at mennesker må leve ut sin indre frykt for de ukjente. Hvis det var tilfellet, ville den utstrakte kontakten, handelen, migrasjonen og genutvekslingen som har skjedd mellom samfunn og kulturer i titusenvis av år, vært vanskelig å forklare.