«Jeg hater begravelser,» sa hun endelig, «det er som de aldri har noe å gjøre med den personen som er død.»

«Nei,» sa han, «begravelser er for de levende.»

Han hadde aldri tenkt på vold i forbindelse med Rufus, for gangen hans var alltid dvelende og rolig, og tonefallet ironisk og mykt; men nå husket han hvordan Rufus spilte trommer.

Så hadde de tunnelen for seg selv. Toget skjøt inn i det svarte mørket som en fallos, inn i mørket som åpnet seg for å slippe det inn, åpne seg, åpne seg, og hele verden rystet under parringen deres. Og så, da det var som brølet og farten aldri ville opphøre, kom de ut i det grelle lysene ved 125. gate. Toget gispet, stønnet og stanset.

Folk eier ikke medlidenhet. De lemlester deg stykke for stykke, og kaller det kjærlighet. Siden, når de har slått deg i hjel med den behandlingen de ga deg, sier de du mangler karakterstyrke. De gråter store, bitre tårer - ikke for den døde. For seg selv, fordi de har mistet leketøyet sitt.

Himmelen lignet et uendelig og vennlig hav som det var forbudt å drukne i, og stjernene glimtet som sjømerker.

Hvis alle barna som kom hit hvert år var blitt unnfanget i kjærlighet, jøss! baby, for en deilig verden vi ville hatt da!

«Skjønner du hva jeg mener? Kanskje hvis du kan akseptere en smerte som truer med å gjøre det av med deg, så kan du bruke den, så kan du kanskje vokse.» Eric så på ham mens han smilte et merkelig halvsmil, med ansiktet fullt av kjærlighet og smerte. «Det er svært vanskelig å gjøre.»

«Du er nødt til å forsøke.»

«Jeg vet det.» Han sa, meget varsomt, mens han så på Vivaldo: «Ellers blir du bare stanset av det som ødela deg, og så kommer det til å skje om igjen og om igjen og livet ditt er egentlig - opphørt - fordi det er umulig å bevege seg eller forandre seg eller elske lenger.»

«Det er det som er i veien med de fleste mennesker,» fastholdt Leona litt såret. «De har ikke noen å være sammen med. Det er det som gjør dem onde. Jeg vet hva jeg snakker om, gutt.»

«Å,» sa hun, «jeg liker å iaktta folk når de tror jeg sover.»

«Det er vanskelig å leve med det der,» sa Eric. «Jeg mener med følelsen av at man aldri er den man later til å være - aldri - og likevel er det mest sannsynlig at den man later til å være, på en eller annen måte er nesten akkurat den man er.»