Mitt første møte med Jon Fosse. Boka har stått i hylla lenge, men av en eller annen grunn har jeg stadig skjøvet den bakover i lesekøen, trolig fordi jeg har fått inntrykk av at Fosse skriver sært og ubegripelig. Og så viser det seg at inntrykket var feil. Sært, kanskje, men ubegripelig? På ingen måte. Språket er lett, alle gjentakelsene suggererende.

Trilogien består av de tre små bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som gir oss fortellingen om Asle og Alida fra de bryter opp fra hjemplassen og reiser til Bjørgvin og fram til ei tid da de begge er halvglemte minner blant etterkommerne. Betagende skildring av ung kjærlighet, delvis gjennom dialog og delvis gjennom en slags bevissthetsstrøm. Underveis avdekkes det, nærmest mellom linjene, at Asle har ofret i meste laget for å berge seg, kjæresten og barnet deres unna den bunnløse nøden de står overfor.

Et øyeblikk så jeg for meg at Jon Fosse har skrevet seg sjøl inn i fortellingen; det er gamle Ales som filosoferer over slekta si:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Det ble raskt klart at en del historiske hendelser det refereres til, skjedde for såpass lenge siden at dette ville vært fysisk umulig.

For andre gang denne uka gir jeg en sekser. Jeg skal lese mer av Fosse!

Det er mulig Jon Fosse kunne skrevet om hva som helst. Det er språket og den subtile stemningen som gjør disse bøkene til mesterverk.

Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent.
De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.
Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke.
Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.

Skulle jeg lese noe av Jon Fosse? Jeg, som elsker Hemingway, Cormac McCarthy og Askildsen, og mener at nesten ingen norske forfattere de siste tiårene kommer opp mot Sandemose, Borgen, Mykle og Hamsun?

Jeg hadde gjort meg opp noen oppfatninger om Fosse, og så mest på ham som en sær dramatiker. Av det lille jeg hadde lest av ham fra før, syntes jeg den "ekstreme" nynorsken sto i veien for selve lesingen, sjøl om jeg vanligvis ikke reagerer negativt på nynorsk

Noen tok opp Trilogien i lesegruppen jeg er medlem i, og jeg tenkte at "Ja ja, den er tynn nok til at såpass skulle jeg klare å pløye meg gjennom".

Jøje meg, som jeg tok feil. Etter bare et par avsnitt begynte jeg å lese så langsomt som jeg nesten aldri har gjort det før, og som jeg nøt det. Etter en halv side var jeg sugd inn i et litterært univers jeg aldri hadde trodd eksisterte. Språket er vidunderlig vakkert og poetisk, og Fosse hensatte meg i en tilstand mellom drøm og virkelighet med et suggererende språk og en aldeles fenomenalt oppbygd fortelling, projisert gjennom et kaleidoskop av en trilogi.

Teknisk sett hadde jeg fint klart å pløye meg gjennom boka på tre-fire timer. I stedet brukte jeg det femdobbelte, etterpå lurte jeg på hva fan som hadde truffet meg. Og leste hele boka en gang til.

Det er rett og slett den mest spesielle leseopplevelsen jeg noen sinne har hatt. Jeg har lest nobelbeprisede bøker og forfattere som ikke har vært i nærheten.

Takk, Jon Fosse.

En fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Samtidig var dette mitt førte møte med Jon Fosse. Språket er lett, men gjentakelsene er irriterende.
Trilogien av Jon Fosse består av bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd. I Andvake begynner fortellingen om Asle og Alidas vakre, altoverskyggende og hensynsløse kjærlighet.
Kjærligheten er forutbestemt, og bindende og fortsetter i Olavs draumar og Kveldsvævd. Den lysende og gode kjærligheten viser seg tidlig å være truet av flere krefter.
Mangel på medmenneskelighet og nestekjærlighet preger både samfunnet Asle og Alida er en
del av og den kjærligheten de deler. Paret tar ikke inn over seg dette mørket, for deres
kjærlighet lar seg ikke fange av tid, rom, omstendigheter eller normer. De svever nemlig
frakoblet fra sine medmennesker og hverdagen, gjennom sine sterke følelser og gjensidige
omsorg for hverandre. For Asle er Alida det eneste som teller i livet. Alida vet allerede i Andvake at framtiden bringer med seg vanskeligheter, og det blir det. Bokas røde tråd er en sykelig og misforstått kjærlighet som henger sammen med at kjærlighetens generelle grunnlag
overses, og mangelfull kjærlighet i oppveksten.
Svak femmer fra meg. Litt sært.

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Fosse fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne trilogien for "et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur". Det tar litt tid å venne seg til at han gjentar "seier han", "seier ho" i ett kjør. Og han bruker "og så..." stadig vekk. Boken er god og interessant, men ikke bedre enn terningkast 4.

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri! Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

1984
Göran Tunström
Juloratoriet
1987
Herbjørg Wassmo
Hudløs himmel
1994
Kerstin Ekman
Händelser vid vatten
2002
Lars Saabye Christensen
Halvbroren
2009
Per Petterson
Jeg forbanner tidens elv
2010
Sofi Oksanen
Puhdistus (Utrenskning)
2012
Merethe Lindstrøm
Dager i stillhetens historie
2014
Kjell Westö
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske.

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse. Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...

Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012. Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her.

Kopi av et innlegg på bloggen min

I denne boken går det framover jevnt og trutt og plutselig så hoppet den forover og la flere lik etter seg. Historien i seg selv var veldig fengende og interessant. En god leseropplevelse på underholdningfeonten .

En merkelig bok med mange gjentagelser. Jeg holdt på å legge den fra meg etter noen få sider, men så ble jeg litt betatt av språket og innholdet. Nysgjerrigheten fikk meg til å lese den helt ut. Jeg må tenke litt før jeg gir den terningkast. Foreløpig får den en firer.

Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -
Nå Lesesirkelen av 2021

Bli med da vel!

For de som ønsker å lese nynorsk