Søndag morgen gikk jeg en liten tur i strøket; jeg kjøpte en rosinbolle. Det var en mild og fin dag, men også litt trist, slik søndagene gjerne er i Paris, særlig når man ikke tror på Gud.

Du har levd. Det har vært øyeblikk da du har levd. Du husker det selvfølgelig ikke særlig godt, men det finnes fotografier som kan dokumentere det.

Vi har behov for eventyr og erotikk fordi vi har et vedvarende behov for å fortelle oss selv at livet er fantastisk og spennende, hvilket vi selvfølgelig tviler litt på.

Ikke det at jeg kjenner meg så langt nede; det er heller det [at] jeg synes alle rundt meg virker så høyt oppe.

Hun hadde et sterkt behov for å bli pult. Hullet hun hadde i underlivet måtte virke totalt meningsløst på henne. En pikk kan man alltids kappe av seg, men hvordan kan man glemme tomheten i en vagina?

Vanligvis møter jeg aldri noen i helgene. Jeg holder meg hjemme, rydder litt og depper i ro og fred.

Jeg har opplevd så lite at jeg ofte tror jeg ikke skal dø; jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal kunne romme så lite.

«Man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap.»

Etter mitt råd drar vi på Flunch og spiser. Der kan man spise pommes frites med ubegrensede mengder majones (man bare forsyner seg med så mye man vil fra en stor dunk). Jeg nøyer meg forresten med en tallerken pommes frites som er druknet i majones, og en øl, mens Tisserand uten å nøle bestiller en Couscous Royal og en flaske Sidi Brahim. Etter andre glasset med vin begynner han å kaste lange blikk etter servitrisene, de kvinnelige gjestene, hvem som helst. Stakkars fyr. Stakkars, stakkars fyr, Jeg skjønner godt hvorfor han er så glad for å være sammen med meg: Det er fordi jeg aldri snakker om kjærestene mine, jeg skryter aldri av de kvinnelige erobringen mine. Han mener derfor han har grunnlag for å tro (for øvrig med rette) at jeg av en eller annen grunn ikke har noe seksualliv; for ham er det én smerte mindre, lidelsen blir lettere å bære. Jeg husker hvor pinlig det var den dagen Tisserand ble presentert for Thomassen, som nettopp hadde begynt i firmaet. Thomassen er av svensk opprinnelse; han er veldig høy (akkurat over to meter, tror jeg), fantastisk velproporsjonert, og han har et utrolig vakkert ansikt, det skinner, det stråler, man får virkelig følelsen av å stå ovenfor et overmenneske, en halvgud.

Thomassen tok først meg i hånda, så gikk han videre til Tisserand. Tisserand reiste seg og oppdaget at Thomassen raget drøye førti centimeter over han i oppreist stilling. Han satte seg rett ned igjen og ble illrød i ansiktet, jeg trodde nesten han skulle gå i strupen på ham; det var forferdelig å se.

Senere har jeg vært på flere reiser sammen med Thomassen - for å holde kurs, det vanlige opplegget. Vi har kommet veldig godt overens. Jeg har mange ganger merket meg at folk som er ekstremt vakre er ofte beskjedne, omgjengelige, vennlige, hensynsfulle. De må hele tiden anstrenge seg for å få folk til å glemme hvor mye penere de er, for en liten stund, iallfall.

Tisserand har gudskjelov aldri blitt sendt ut på reise sammen med Thomassen. Men jeg vet at han tenker på det hver gang et nytt kursopplegg forberedes, og at han sover dårlig om nettene.

Disse to jentene er ikke noe pene i det hele tatt, de er de styggeste meggene på jobben. De går ut og spiser sammen og leser bøker om barns språkutvikling, sånne ting.