Stemningsfull gufs fra 1920 - årene ....

Straff eller fordel?
Evie O'Neill blir sendt fra Ohio til New York som straff fordi hun viste evnen sin under et selskap, og skal i samme slengen ha gjort noen meget fornærmet. Siden hun nekter å gi noen en unnskyldning er det bestemt at hun skal bo hos onkelen hennes en periode siden hun har vært vanskelig å ha med å gjøre. Det er bare det at Evie klarer ikke å se på dette som "straff" siden hun skal til New York, og hvem vil vel ikke dit? Onkelen hennes er en smule eksentrisk og er oppslukt av alt som har med det okkulte å gjøre. Selv er Evie en trøblete jente som ikke mener hun er det og som vil bli noe spesielt; bli lagt merke til. Og det er faktisk noe spesielt med henne. Hun har evnen til å røre ved objekter, og se hva objektet har hvert gjennom og vite hvem dens eier er (samt deres hemmeligheter).

Onkelen hennes eier et museum som kalles Museum of the Creepy Crawlies som består av alt som har med det okkulte å gjore og overtro. Onkelen hennes er en ekspert på alt dette og hun er småredd for at han vil oppdage denne evnen hun har. Men da onkel Will blir kontaktet av politiet med å hjelpe til da en jente blir funnet myrdet blir Evie nysgjerrig. Grunnen til at Evie's onkel ble kontaktet er at jenta som ble myrdet ble funnet med et okkult symbol på seg. Evie funderer på om det er lurt av henne å avsløre evnen hennes og hjelpe onkelen og politiet, eller om hun bør holde seg unna? Evnen hennes om at hun kan "lese" objekter kan jo være til hjelp i en slik sak?

Fascinerende tid
Handlingen foregår i New York fra 1920 - årene, noe som er annerledes i ungdomsbokverdenen. I fleste ungdomsbøker tar for seg nåtiden og moderne tid generelt, men nå blir vi tatt med helt tilbake til 1920 - årene og det er både interessant og spennende. Liker atmosfæren fra den epoken godt som blir beskrevet i boka. Av og til er det nesten som å være i New York og oppleve denne epoken.

Evie er nok den mest irriterende karakteren jeg har lest om på aldri så lenge. Absolutt alt med henne er irriterende. Hun er bortskjemt og ufin, og tror hun aldri gjør noe galt. Aldri sier hun unnskyld for noe hun har gjort galt for hun nekter å innrømme sine feil. Man klarer ikke å få sympati for henne uansett hvor mye man anstrenger seg, men hun er og blir irriterende på mange måter. Hun er stort sett en flue som man bare ønsker å bli kvitt.

Unødvendig med kjærlighetshistorie i hver ungdomsbok
Til tross for noe treg start og seige partier her og der, så var plottet spennende i seg selv, dog det inneholdt noen partier som ikke var nødvendig å ha med. Forfatteren kunne godt å kuttet ut 200 sider for å gjøre innholdet enda strammere og enda mer engasjerende. Og selvfølgelig måtte forfatteren plotte inn en kjærlighetshistorie. Syntes "kjærlighetshistorien/kjærlighetsdelen" i denne boka ble altfor malplassert og tvunget. Jeg vet at ungdommer er interessert i kjærlighet og synes det er spennnende, men må det absolutt være med en kjærlighetshistorie i hver bidige ungdomsbok? Spesielt oppbrukt er det at en vanlig person blir forelsket i noen med spesielle evner. Hvor oppbrutkt er ikke det? Jeg kommer til å mase og "kjefte" om dette til den dagen jeg dør. Ungdomsbøker trenger en ny formel angående kjærlighetsdelen. Kom med noe nytt og annerledes fordi det er på tide! Heldigvis overdøver ikke denne kjærlighetsdelen i The Diviners som det har lett for å gjøre i andre ungdomsbøker, men likevel. Formelen trenger en forandring.

The Diviners er en bok med mye stemning og atmosfære. Det er det den vinner på. Selv om jeg aldri fikk sansen for Evie, var det andre fascinerende karakterer med engasjerende plott. Men som sagt så er boka unødvendig lang. Den ville ha beholdt tempoet og særegeneheten om boka hadde vært forkortet med 200 sider. Men for all del, spennende og annerledes plott fra en fjern fortid ....

Dette er første bok i The Diviners serien.

Fra min bokblogg: I Bokhylla