Uttrykket "Willful blindness" kan oversettes sånn noenlunde med "selvvalgt blindhet" (vet ikke om vi har noe helt analogt uttrykk på norsk, men forslag tas imot med takk) og kommer opprinnelig fra jusens verden. Willful blindness betyr at vi enkelt kunne - for ikke å si burde - visst hva som foregikk og at det var galt, men valgte å lukke øynene. Hvis vi f.eks. blir stoppet på flyplassen med en koffert full av heroin, er det ingen unnskyldning å si at vi kun bar kofferten for noen andre og ikke gjorde noe forsøk på å finne ut hva den inneholdt.

I Willful Blindness ser Margaret Heffernan nærmere på hva som får ellers oppegående og anstendige folk - fra individer til bedrifter og institusjoner til hele samfunn - til å lukke øynene for alt fra utroskap til rusproblemer, mobbing, seksuelt misbruk av barn, farlige forhold på arbeidsplassen, medisinsk feilbehandling, finansbobler, korrupsjon, miljøkatastrofer, krigsforbrytelser, og de groveste brudd på menneskerettighetene. Nok et høyaktuelt hvor vi ser den samme dynamikken utspille seg, er sextrakassering. Vi har kanskje lett for å tenke på disse som ting som foregår i det skjulte, utført av noen få "råtne epler". Felles for eksemplene som Heffernan tar for seg er imidlertid at handlingene foregikk for åpenlys dag, og noen få heroiske "Cassandraer" forsøkte å utløse alarmen, men uten å bli hørt, i hvert fall ikke før ting hadde gått alvorlig over streken. Folk ville simpelthen ikke vite.

Bøker om hva aktuell forskning faktisk forteller oss om menneskesinnet er sjelden oppmuntrende lesning for den som verdsetter rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet, og Willful Blindness er intet unntak. Typisk er det også at så godt som alle tror de selv er immune mot tendensene som her er beskrevet. Slik noen uttrykte det i en annen kontekst: "Folk flest tror de ikke er som folk flest".

Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever når bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente og moralske personer konfronteres med bevis for at vi har gjort noe tåpelig, inkompetent eller umoralsk. Det samme gjelder for informasjon som truer dypt forankrede verdier og ideologiske overbevisninger (som er så tett knyttet til identitet og selvbilde at de føles som en del av oss selv). Vi er alle overbevist om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som typisk skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening (som regel fordi det støtter opp under bildet vi ønsker å ha av oss selv) og så rasjonaliserer det i ettertid.

Her har vi trolig en viktig del av forklaringen på hvorfor folk velger å ikke se det som skjer rett foran øynene på dem: Hvis problemet er reelt, har vi valget mellom å gjøre noe med det eller gjøre oss til medskyldige (eller i det minste medansvarlige). Men å gjøre noe er vanskelig, utakknemlig, risikabelt og langt fra garantert å virke. Det er noe trygt og komfortabelt og forutsigbart ved status quo mens forandring er forbundet med usikkerhet og fare for ubehagelige konflikter, komplikasjoner og problemer. Å innrømme at problemet er reelt uten å gjøre noe med det er imidlertid ofte inkompatibelt med bildet vi har av oss selv som personer av integritet og prinsipper, og da er det letteste ofte å lukke øynene, late som ingenting og dikte opp en skinnbegrunnelse for at vår passivitet var den eneste forsvarlige reaksjon, eller i det minste tilgivelig ut fra omstendighetene.

Problemet forsterkes ytterligere av vår tendens til å omgi oss med folk som likner mest mulig på oss selv samt selektivt oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før. Jo mer homogen input, desto lettere er det å blinde seg for andre perspektiver og erfaringer som ellers kunne kommet som en verdifull korreksjon.

En annen viktig faktor er lydighet til autoriteter ("fulgte bare ordre"-unnskyldningen), og det skyldes ikke bare frykten for oppsigelse, tap av karrieremuligheter eller andre sanksjoner (selv om denne i høyeste grad er reell og altfor ofte berettiget). I Stanley Milgrams berømte eksperimenter på forholdet mellom av autoritet og lydighet fra 1960-tallet ble hver av de frivillige deltakerne fortalt av en forskerskikkelse i lab-frakk (eksperimentets autoritetsperson) at målet var å studere sammenhengen mellom læring og straff. Forskeren skulle gi noen enkle assosiasjonsoppgaver til en testperson (egentlig en innhyret skuespiller) i et annet rom, og hver gang testpersonen svarte feil skulle den frivillige (eksperimentets egentlige testperson) gi han eller henne et elektrisk støt som skulle øke i styrke for hver feil. Eksperimentet var med hensikt designet slik at de frivillige var fri til å trekke seg når som helst. Det var heller ingen spesiell belønning for å adlyde eller straff for å avbryte. Men selv om de frivillige raskt ble ekstremt ukomfortable med oppgaven de var satt til å gjøre (Dette var alminnelige mennesker som deg og meg, ikke psykopater), var forskerens autoritet alene nok til at de fleste ignorerte "testpersonens" skrik av smerte fra rommet ved siden av, og 65 % fortsatte helt opp til 450 volt - en dødelig dose. Testpersonen hadde da for lengst sluttet å gi lyd fra seg.

Men også autoritetspersonene selv er sårbare for selvvalgt blindhet, og det skyldes ikke bare kynisme, grådighet eller maktbegjær. En annen viktig faktor er simpelthen avstand til problemet, ikke bare geografisk, men også kulturell avstand og avstand i rang. Akkurat som de kongelige lett kunne fått inntrykk av at alle steder til en hver tid er nyoppussede og pyntede, blir ledere ofte levende i en kunstig boble hvor alt de forholder seg til er abstrakte tall og figurer, og all informasjon er filtrert gjennom en lang rekke mellom- og underledere, ivrige etter å bringe gode nyheter til sine overordnende. I en slik situasjon er det ikke lett å danne seg noe realistisk bilde av realitetene "på gulvet". Det hjelper heller ikke at moderne bedrifter og organisasjoner ofte er så kompliserte at selv ikke ledelsen egentlig forstår hvordan de virker.

Konformitet likner lydighet, men skiller seg fra sistnevnte ved at den føles frivillig og heller ikke forutsetter noen forskjell i rang eller autoritet. Konformitet kjennetegnes ved at individer tilpasser egen adferd etter gruppeflertallet av frykt for å stikke seg ut, for tap av ansikt eller for sosial isolasjon. Forskning har sågar vist at grupper av likesinnede har en tendens til å gjøre hverandre mer ekstreme og mer sikre i sin sak enn noen av dem ville vært hver for seg. Tildels skyldes nok dette effekten av å få sine oppfatninger bekreftet utenfra. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at en slik situasjon stimulerer til en viss konkurranse om å være mest mulig "på rett side".

Det som Irwing Janis kalte "Groupthink" kjennetegnes ved at medlemmer av en gruppe prater lederen (eller flertallet) etter munnen og undertrykker åpenbare motforestillinger av frykt for å bli stemplet som negative, illojale eller "vanskelige". Slik selvsensur fra medlemmenes side fører til en sterk illusjon om enstemmighet som videre fører til ytterligere falsk sikkerhet. Groupthink kan f.eks. forklare hvordan det var mulig for Bush-regjeringen å sveve i den tro at de amerikanske soldatene ville bli møtt med jubel av sivilbefolkningen under invasjonen av Irak. Condoleezza Rice har i ettertid fortalt hvordan hun holdt noen av sine motforestillinger for seg selv fordi Bush nærmest forlangte optimisme og ikke kunne fordra reservasjoner eller tvil.

Nok et relatert fenomen er det som kalles The "Bystander effect". En rekke studier har vist at jo flere personer som er vitne til et nødstilfelle (en voldshandling, et hjerteinfarkt, en ulykke etc.) desto mindre er sannsynligheten for at noen av dem griper inn. Til dels kan dette skyldes redselen for å stikke seg ut (det man kan kalle "Ikke se på meg"-refleksen), men minst like viktig er spredningen av ansvaret. Nettopp det at så mange andre er vitner til den sammen hendelsen gjør at ingen føler seg unikt ansvarlig, og da er ingenting mer fristende enn å sitte musestille og håpe at noen andre tar ansvar.

Et fellestrekk for mange av historiene Heffernan diskuterer, er at den problematiske adferden begynte i det små og gradvis eskalerte over tid. På veien over til den mørke siden krysser vi aldri noen åpenbar "grense" [1] hvor ting brått skifter fra "definitivt ok" til "definitivt ikke ok". De samme rasjonaliseringene vi brukte for å rettferdiggjøre alle tidligere skritt i feil retning kommer tilbake for å hjemsøke oss, og nå finnes det ingen vei tilbake uten å innrømme at vi har gjort noe galt hele tiden. Hvis skritt A, B, C, etc. var rettferdiggjort på grunn av X, er det inkonsistent å benekte at skritt P, Q, R etc. også er rettferdiggjort på grunn av X.

Pengenes korrumperende innflytelse er kanskje den første forklaringen som faller oss inn på hvorfor folk gjør gale ting. Personlig heller jeg mot at vi ofte er litt for raske til å konkludere at andre er motivert av økonomisk vinning og grådighet, ikke minst fordi det leder oppmerksomheten bort fra andre motiver som ideologi, konformitet etc. Når det er sagt, er det ingen tvil om at penger også er en motivasjon til å lukke øynene for problemer, spesielt når økonomiske motiver kommer på toppen av alt det andre Heffernan skriver om. Forskning tyder på at bare tanken på penger svekker sosiale impulser og stimulerer til mer selvsentrert adferd. For eksempel viser det seg at folk generelt blir mindre motivert til å utføre altruistiske handlinger hvis de tilbys betaling. Forskere som Dan Ariely forklarer dette med at betalingen får oss til å tenke på den altruistiske handlingen som en hvilken som helst annen økonomisk transaksjon og skifter fokus fra egenverdien av gode gjerninger for sin egen skyld til hvorvidt betalingen er høy nok.

Er vi så dømt til å være passive tilskuere for alltid? Så ille er det heldigvis ikke. Hvis blindhet er et valg, kan det å se også være det. Willful Blindness er ikke minst historien om dem som Heffernan kaller "Cassandraer" [2] (etter den tragiske sagnheltinnen som ble velsignet med profetiske evner, men også forbannet til aldri å bli trodd), vanlige mennesker som nektet å tie om det gale de så rundt seg og i noen tilfeller (i motsetning til den mytologiske Cassandra) lyktes i å tvinge frem reelle endringer. Som Heffernan skriver, er det ikke lett å finne noen ytre fellesnevner: Cassandraer kommer fra alle etnisiteter, kjønn, aldre og sosiale lag. Det som alle har felles, er en oppriktig tro på at det er verd å si sannheten, ikke for å skape problemer (slik de ofte anklages for), men tvert imot for å kunne gjøre noe med dem, for å gjøre situasjonen bedre. Mitt personlige inntrykk av Heffernans Cassandraer er ellers at mange av dem kanskje har vært en smule naive (i hvert fall til å begynne med). Mange av dem later i hvert fall til å ha trodd at folk ville bli oppriktig glade for at de tok opp problemene slik at noe kunne gjøres med dem. De fleste har betalt en høy pris for sitt engasjement - fra tap av jobber og karrièremuligheter til tap av venner til tap av friheten - og minst én av dem måtte skifte identitet og flytte langt bort av hensyn til sin egen og familiens sikkerhet. Den høyeste prisen har selvsagt blitt betalt av personer som - av innlysende grunner - ikke lenger er tilgjengelige for å intervjues. Mange av Heffernans Cassandraer har imidlertid også kommet styrket ut av det, og ingen later til å angre på at de valgte å ta bladet fra munnen.

Siste kapittel Willful Seeing tar for seg hvordan man oppnår det motsatte av Willful Blindness (hvordan man er en "Cassandra" i stedet for en "bystander"). Denne bokomtalen er allerede altfor lang på tross av at den bare så vidt riper i overflaten, men hovedbudskapet som denne leseren sitter igjen med er i hvert fall dette: Kritisk tenkning, uenighet, tvil, motforestillinger og andre perspektiver må ikke bare tolereres; De må aktivt oppsøkes, oppmuntres og dyrkes frem på alle måter. På kort sikt kan dette føre til mer friksjon, konfrontasjoner og konflikter. Det vil utvilsomt ofte føles mindre komfortabelt. Men alternativet er bare så ufattelig mye verre.

1. En av grunnene til at jeg ikke liker fraser som "Det er en hårfin grense mellom...". Forskjellen mellom virkeligheten og et kart er at førstnevnte sjelden kommer med påtegnede grenser, hårfine eller ikke. I stedet for hårfine grenser kommer virkeligheten med store gråsoner hvor alt er uskarpt, tvetydig og forvirrende.
2. Et annet litterært forbilde av nyere og mer hjemmelig art kan være "folkefienden" Dr. Stockmann.

Veldig glad i fantasy - så her en liste over litt mer virkelighetsnært, som har ligget litt vel lenge i boksamlingen urørt.