Senere politiforskning tyder på at f.eks tjenesteytelser og
hjelpeorientert arbeid ikke blir regnet som "ordentlig politi-
arbeid".
Men en rekke av de hendelser politiet kommer i befatning med
på gateplanet er av slik art at det nettopp ikke blir til noen
formell sak. Det vil jo oftest være det beste.

/

..analysen er ..så grunn og tildels så reaksjonær at den har
forskrekket mange. ..et sitat fra Innstillingen som viser
det groveste eksempel på ..reaksjonært og overfladisk:

"Det gjelder å akte på visse tendenser i tiden som kan komme
til å kreve ikke bare en viss aktivisering, men en reell
strukturrasjonalisering av politiet .. man har merket seg en
farsottlignende spredning verden over av visse periodiske
tilløp til uro.
Dette kan ha sammenheng med den sterkt økende og hurtige
kommunikasjon landene imellom, men kanskje mest med utviklingen
av nyhetsformidlingen gjennom masemedia . . .
Det går ikke lang tid mellom meldingene om bombeattentat i
offentlige bygninger, om angrep på eller trusler mot ambassader,
om flykapringer, om gateopptøyer eller demonstrasjoner, lovlige
eller ulovlige av mer eller mindre alvorlig karakter.
Undertiden ser man at slike smittsomme fenomener blir satt i
sammenheng med aktuelle generasjonsmotsetninger som påstås å
være mer dyptgående idag enn i tidligere tider.
Men der er også andre gruppekonstellasjoner i det moderne
samfunn som kan bidra til uroen."

(Aulieutvalget) ..tar utgangspunkt i en samfunnsutvikling som
kjennetegnes ved sentralisering, urbanisering og fremmedgjøring,
og som igjen har ført til store sosiale problemer som igjen
sannsynligvis har ført til økning i lovbrudd.
Utvalget stanser ikke opp ved denne beskrivelsen, men konstaterer
bare passivt at "strukturendringene i det norske samfunn fører
til nye forhold som i stadig stigende grad stiller politiet
overfor nye problemer". (..)

De mer dyptgående årsaker til sosiale problemer blir ofte enten
passivt og resignert godtatt, eller forslag til endringer
ender som vakre préambler, mens man forutsetter at samfunns-
utviklingen forblir som den har vært.
Man tar således utgangspunkt i status quo når reformer foreslås -
reformer som lett blir en understøttelse, kanskje en selv-
oppfyllende profeti av det tidligere uheldige system. (...)

( fulltekst (1974) )