Når man avstår fra å gjøre noe man mener er riktig, fordi man er redd for konsekvensene, da er det fryktens makt som rår.

Konflikten mellom ytringsfrihet og islamisme i Norge begynte selvfølgelig ikke med karikaturstriden. Den startet våren 1989 da William Nygaard bestemte seg for å trosse drapstruslene fra ayatolla Khomeini og likevel gi ut Sataniske vers. Og den nådde sitt foreløpige dramatiske høydepunkt her i Dagaliveien. Skuddene mot William Nygaard var et av de første islamistiske voldsanslagene mot ytringsfriheten i Europa. Jeg har hele tiden ment at Norge derfor burde ha et særlig ansvar for å forsvare ytringsfriheten mot islamistiske trusler. Dessverre sviktet norske myndigheter fatalt da saken igjen ble satt på spissen i 2006.

Kommunistene, både de østtyske og cubanske, skulle arbeide for et klasseløst idealsamfunn. Det var jo hele poenget med kommunismen. Men i den praktiske gjennomføringen av den kommunistiske ideen hadde de selv skapt sin spesialversjon av det klassedelte samfunn. Og det var et samfunn der det til alt overmål var umulig å gjøre en klassereise. Det gikk ikke an å jobbe seg oppover på samfunnsstigen gjennom hardt arbeid, risikovilje, gode ideer og pågangsmot.
Nei, for dette klassedelte samfunnet var ideologisk delt. Det var nomenklaturaen, partipampene, de rettroende kommunistene som utgjorde overklassen. Og dit fikk man bare adgang dersom man var villig til å krype for systemet. Og selv bli en del av undertrykkelsesapparatet.

Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.

Den virkelige reelle fobien knyttet til islam i dag er snarere den redselen mange har for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Det er den virkelige islamofobien. Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede. En vrede som kan være dødelig.

Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og sier at de gjerne ville ha sagt noe eller skrevet noe om emner som har med islam og islamisme å gjøre. Men de tør ikke, sier de.

I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender og inne i kjøpesentre. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.
Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer?
Mange vil mene det. Men likevel er det altså tegninger, filmer og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog. Forstå det den som kan.

Arbeiderne tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte. Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen. Så de på vesttysk TV? Hadde de konatkt med utlendinger? Kom de med slengbemerkninger om myndighetene?
Det finnes til og med et eksempel på at en Stasi-agent giftet seg og fikk barn med den han skulle overvåke. Vera Langsfeld var sentral i det kirkelige fredsmiljøet som ble stadig mer aktivt i begynnelsen av 1980-årene. Den gryende - om enn i starten ganske uskyldige - politiske aktiviteten i kirkene bekymret DDR-myndighetene. De ønsket full kontroll med det som var på gang. Og hva var da bedre enn å infiltrere bevegelsen?
I 1980 møtte Vera Langsfeld lyrikeren Knud Wollenberger. De giftet seg snart. Det Vera ikke visste, var at ektemannen arbeidet for Stasi under kodenavnet «IM Donald».
Nå fortsatte IM Donalds rapporter å strømme inn til Stasi-hovedkvarteret. Denne gang om hustruens stadig mer fremtredende rolle i den kirkelige undergrunnsbevegelsen. Vera grunnla flere fredsgrupper, et forlag og arrangerte menneskerettighetsseminarer. Men Stasi var merkelig nok alltid et steg foran. De visste på en forunderlig måte alt som skulle skje på forhånd. I 1988 ble Vera arrestert av sikkerhetspolitiet.

De fleste mente mye. Om reiseforbudet. Om de kommunistiske myndighetene og den sovjetiske okkupasjonen. Men de sa lite - av frykt for konsekvensene.
I dag er det få ting som provoserer meg mer enn dette. At folk skal behøve å føle frykt for å uttrykke det de mener. Etter min mening er all bruk av slike fryktmekanismer egentlig et uttrykk for en totalitær tenkning: Vi skal bestemme over deg - hva du skal få lov til å si, tro, tenke, mene eller tegne. Og hvis du nekter å underkaste deg vår vilje, vil konsekvensene bli fryktelige for deg.

Sannsynligvis er Øst-Tyskland det mest effektive overvåkningssamfunnet verden noen gang har sett. Ingen har kommet nærmere George Orwells mørke visjon i romanen 1984 enn det innbyggerne i DDR gjorde.