Hertugene i Bayern kunngjorde at alle døpere skulle
henrettes: med sverd de som tilbakekalte, med bålet
de som fastholdt sin tro. Også drukningsdøden forekom
som straff mot døperne.
En kan regne med at over 200 falt som offer for
forfølgelsene i Bayern (etter 1528) ..

Biskopene i Regensburg og Passau våkte over sine områder,
så snart døpere ble rapportert til myndighetene, slo en
til. Tross alt fantes døpere igjen i hertugdømmet i
slutten av sekelet. Ennå i 1580-årene ble det utstedt
strenge forordninger, særlig gjaldt dette døpere som
kom fra Mähren .. nye edikt ble utstedt, og de brutale
utryddelsesaksjonene fortsatte. Følgen ble til slutt at
bevegelsen ble utryddet. Ved århundreskiftet 1600 syntes
denne frimenighetsbevegelsen helt å ha forsvunnet innen
dette katolske hertugdømme.
/

I august 1527 ble den betydningsfulle døpersynoden i
Augsburg avholdt.. antagelig med Denk som leder.
Ikke mye er kjent om 'martyrsynoden' som den ble kalt. ..
Andre som av synoden ble sendt ut som evangelister,
møtte snart martyrdøden ..

Rådet i Augsburg besluttet nå å ta kraftige forholdsregler.
Allerede samme måned som døpersynoden, ble et antall
medlemmer fengslet, og noen ble underkastet tortur.

Blant de fengslede var forstanderne Salminger og Dachser,
samt Langenmantel, og da knektene slo ned på et møte,
fikk de tak i Gross, som var kjent fra Waldshut.

Ved trusler og overtalelser søkte en å få medlemmene til
å avsverge sin tro, mens predikantene ved de lutherske
prestenes undervisning skulle beveges til å tilbakekalle.
Det ble også holdt en disputas, men uten noe resultat.

En truende forordning ble utstedt i oktober 1527 med ordre
om at barna ikke måtte holdes borte fra kirkedåpen, og en
skulle nøye seg med kirkegudstjenestene, holde seg vekk fra
'vandrepredikantene' og hverken gi dem mat eller herberge.
/

Våren 1528 ble Langenmantel henrettet med sverd. Han hadde
utgitt atskillige skrifter om teologiske spørsmål og
forfattet sanger.

/

1527 lot rådet i Nürnberg henrette en prest som hadde blitt
vunnet for døperbevegelsen av Hans Hut. Rådet lot også spre
et motskrift av de lutherske prester i byen.
Der het det at døpernes "onde, djevelske gift" måtte bekjempes
med all makt, både med statens midler og iherdig undervisning
i bibeltekster.
Som så ofte i slike stridsskrifter ble døpernes synspunkter
karikert, eller ekstreme retninger ble tatt som eksempel.

Barnedåpen ble forsvart med det gamle Testamente, og døpernes
"falske, løgnaktige og sjelemyrdende lære" gjendrevet med de
vanlige argumenter.
Idet keiser-ediktet fra 1528 ble akseptert i de fleste stender
[-forsamlinger] og alle døpere dermed skulle henrettes uten
undersøkelse, vegret dog Nürnberg-rådet seg for å iverksette
en så summarisk utryddelse.
Derimot fortsatte forfølgelsen i vanlige former.

[ Disse ellers ganske jordpåkastede biter kirkeverkhistorie
kan idag fritt leses hos Nasjonalbiblioteket -> ]

"For Paulus var det selvsagt at forsamlingene måtte stå fritt
overfor Romerstaten:
Det har alltid vært stor skade å være bundet til en hedensk
eller halvhedensk statsledelse."

/

De urkristne forsamlingene var også friforsamlinger i den
betydning at de ikke sto i noen underordnet eller sideordnet
stilling til øvrigheten eller staten.

For dem gjaldt en klar grense mellom forsamlingen og 'verden',
de visste at romerkeisernes velde og Kristi rike var to
helt atskilte størrelser.

Noen sammenblanding mellom verdensstaten og Guds 'ecclesia'
[utvalgte forsamling, ]
kunne de første kristne aldri tenke seg.

Religiøst sett var de spredte forsamlingene faste punkter i
romerriket, for evangeliet om den korsfestede og oppstandne.
De kristne bekjente seg som gjester og fremmede på jorden.
Sitt borgerskap (politevma) hadde de i den andre, øvre verden.

For Paulus var det selvsagt at forsamlingene måtte stå fritt
overfor Romerstaten.
Det har alltid vært stor skade å være bundet til en hedensk
eller halvhedensk statsledelse. Ikke minst i den senere tid
har dette stått klart for alle våkne betraktere.

Gjennom tidene har mange kristne innsett dette og til og med
handlet deretter - en sak som vil få sin belysning helt fram
til våre dager.

Innen forsamlingen på hvert sted fantes ulike tjenester, dels
eldste ('presbyterer') og forstandere ('episkoper', tilsynsmenn)
dels også diakoner til å ta seg av praktiske tjenesteoppgaver.
(1)
Eldste og episkoper var det flere av i hver forsamling, de
utgjorde den ledende krets. Iblant tales det også om hyrder og
lærere, uten at man kan trekke klar grense mellom disse grupper
og de andre ledere.

Noen 'kirkelig sentralledelse' ['överstyrelse'] fantes klart ikke,
slik det senere ble gjennom opprettelsen av pavedømmet og bispe-
embetet.
Også i dette var de kristne forsamlingene friforsamlinger, der et
sterkt åndelig fellessskap bestod mellom dem.

Den lokale minoritetskretsen av kristne f.eks. i Jerusalem,
Antiokia, Efesos og Korint sto ikke isolert, for alle fant sin
samhørighet i Jesus Kristus.
På troens språk var de betegnet som Kristi legeme, uttrykket for
den kristne flokkens universelle karakter:
Guds 'ekklesia' hadde karakter av et samfunn tversover alle
nasjons- og folkegrenser, slik det særlig sterkt går frem av
Paulus-brevene.

Ennå til langt inn i det 2. århundre forble denne ordningen
gjeldende innen de kristne stedlige forsamlingene.
Forstanderne og de eldste (episkoper og presbytere) - se Fil.1:1
og Apg.20:28 - utgjorde en lederkrets, noen klar grense mellom
de to tjenestene var det ikke.

Noen antydning om at disse eldste eller episkoper i steds-
forsamlingen skulle ha inntatt noen sakral stilling i likhet med
kultprester og mystagoger, som innen jødedommen og de hedenske
religionene, finnes ikke.
At de var autoriteter i trosspørsmål er naturlig, likeså at de
hadde ansvar for dåpshandlingene og nattverdsfeiringen.
Men dette var et ordningsspørsmål innen forsamlingene.

Tilsynsmennene hadde ikke noen betegnelser eller titler som
ellers var tillagt kultprester. Heller ikke fantes det noe
alter eller noen tempeltjeneste på denne tid.

Særskilte kirkebygninger kom først til i begynnelsen av 3. århundre,
og altere begynte å bli innsatt på samme tid.
Et belysende vitnesbyrd om forholdene gis i et apologetisk skrift,
som kan ha vært forfattet på denne tid i Rom:
Den hedenske opponenten hadde spurt hvorfor de kristne ikke hadde
noen altere og templer. Den kristne skribenten svarer at selv om
de ikke brukte templer eller altere, skjuler de ikke hvem de tilber.
"Er det ikke bedre å bygge Ham et tempel i vår sjel, å hellige et
sted for Ham i vårt hjerte?"

"Øvrighetens forfølgelser drev de kristne til en stadig mer kritisk
holdning mot staten"

Følger en den kristne misjonens fremgang i etter-apostolisk tid,
år 90 til 180, finner en at de opprinnelige trekk lenge er bevart.
Nye forsamlinger ble dannet og de gamle gikk frem i medlemstall,
men de beholdt sin frie stilling.
Veien var forkynnelse, undervisning, omvendelse, tro og dåp.

Alle samtidige kilder stemmer overens, det fantes ikke noen annen
måte å bli tilknyttet en kristen forsamling.

Under hele 100-tallet og videre mer enn et århundre var de kristne
forsamlingene eksklusive minoritetskretser i hedenske eller jødiske
omgivelser. De var friforsamlinger i den forstand at tilslutningen
var frivillig, og at klar avstand til staten naturligvis gjaldt.

Øvrighetens forfølgelser drev de kristne til en stadig mer kritisk
holdning mot staten.

Heller ikke i denne periode til slutten av 100-tallet fantes noen
'sentral kirkelig myndighet', lokalforsamlingene tok selv ansvar
for sine innbyrdes tilknytninger.
Som i Paulus' tid, ble brev stilet til selve forsamlingen på stedet,
ikke til noen biskop eller forstander. ...

I et apologetisk skrift .. sammenlignes de kristne forsamlingene med
øyer som tilbyr fartøyene beskyttelse. Gud hadde gitt verden, som
var herjet av stormer på grunn av synden, sikre samlingsplasser.
De som vil bli reddet må flykte til disse.
Her blir særarten og det eksklusive sterkt betont.
Det var ikke noe spørsmål om kirker som skulle omfatte en hel
befolkning, bare minoritetskretser av kristne individer.

Den omhyggelige forberedelsen til dåpen, katekumen-undervisningen
vitner også om dette. Hvor store krav som ble stilt til medlemmene
i de kristne forsamlingene, fremgår av flere skrifter fra perioden.
...

Ennå ved midten av 100-tallet hadde omkringreisende "profeter,
evangelister og lærere" stor innflytelse i den ekspanderende kristne
misjonen. Disse forkynnerne var ikke bundet til bestemt tjeneste,
men besøkte forsamlingene og ble ofte mottatt med stor respekt og
lyttende oppmerksomhet, for de var ansett å være utrustet med særlige
Åndens nådegaver. .. Noe fast obligatorisk ritual var ennå ikke
blitt gjeldende ved nattverdsfeiringene.

_

-(1): Ordene presbyter, episkop og diakon er greske ord fra
Nytestamentets grunntekst og betyr eldste, tilsynsmann og tjener.

/ / / /

[
Kommentar: i sitatene er tilbakestilt en unødig gloseendring av
norsk oversetter, som stadig skriver 'menighet' der oppr. svensk
utgave har 'församling' :

Den luther dansknorske glosen 'menighet' er født med en usaklig
betoning av nettopp slik lam underkastelse under statens overhøyhet
i 'folkebokføring og kirkesaker',
som denne bokens hele emne,

"Den kristna FRIförsamlingen genom tiderna" ville belyse

ved de ellers så bortsorterte og røklagte, eller 'forkjetrede'
reformasjonsbevegelsene på apostlenes gamle grunn,
gjennom alle ellers kjente historiens tider og epoker.

Denne lomme-ordkrigen daterer seg til King James I.s tid, eller
verre:

Den av embete ivrig monopolkirkelige kong J er lansert som en
fornyer av engelsk Bibel -
men 'kongens Versjon' er rent loddrett avskrift av den hedrede
' Geneva Bible '
men påført et sett nøye påbudte, tendensiøse gloseforvanskninger
slik den monopolistiske MONark fant politisk påkrevet -

kongens rike skulle ikke ha noe dissidens eller noen kirkelige
stridigheter/ valgbare nyanser - -

Geneva-utgaven var inndratt, med sine utførlige pastorale/
teologiske kommentarer i forkant av hvert kapitel,
utillatelig samizdat...

trosfrihet fører bare til ubehagelig temperatur rundt de
kongelige ører.

Debatten startet i Joh.evangelium fra kap.18 v.33 :
et hett maktpolitisk møte mellom Keiser og Galiléer .
]
_

( utgitt norsk fulltekst )
_