"Karikaturstrid" kan bli et farlig nyttig begrep.

Hvem skylder vi å nedkjempe? - - hverandre, og så var freden her?

Religiøse tilbud – bare en konsumsektor, hva kan jeg få –
handler det om 'fiks meg i en fart' tilbud, smertestillende for
gruppesosiale skrammer,
instant kur for eksistens- og relevans-feilernæring ?
Blir jeg ny og karismagisk? Skrikende behov har jeg, er jeg..

men hva prøvde de første disiplene å by på?
De som betjener i bransjen nå, har de samme vare – eller forer de
med ny-nytt lurium? Psykopjatteri? Kultiske bindemidler?

Bare velg blant markedets ekstremholdninger, men det er jo
ikke lite å være ekstremt lunken ??

dog alltid tryggest.

'Gamle Adam' kan jo ikke være helt hedensk, dvs. uopplyst ?

"la meg opptre som lydig underkastet i en nær idiot-kultisk
institusjon - (er her mye annet å få ?) --
Så jeg kan prosedere meg Ikke Skyldig for svakt livsalvor?

og jeg kan alltids klage på at de ikke hørte velvillig nok
på lille meg.
Uff, så lystelig å være undertrykt umyndig..."

Kultens kultobjekt blir snart kulten selv, institusjonen Selv.

Den må være ufeilbarlig på fasaden, dermed gis nødvendigheten
av det Store skillet: Kronisk ulærd legfolk, kontra et
høyåndelig, ukrenkelig Lederskap.
Gamle skuffede Adam finner seg lett i sin umyndighet, frikjent
fra ansvaret: "Systemet var jo fullt av tvang, hva kunne jeg?"

Nå er det vel ikke ekstremt rettferdig av meg å henge sådan
gardinpreken på akkurat denne boka, men den forsøker jo å
analysere et sviktende selvbilde hos en større saueflokk

som har trodd seg troende, bokstavløst talt - uten å legge
merke til den stadige utvanning i analyse og reelt engasjement.

Saueflokken er helt bibelsk bilde, vi får tåle å høre hva vi er.

Ideen om at kultens kultobjekt er den selv, kom først tydelig fram
i en artikkel av en utbrutt, tidl. 'Jehovas Vitne'.
Han klarte å oppdage hva som skjedde.

Men skjemaet var nifst almengyldig og katolsk ('alment') anvendt.

'Presteskapet og de kronisk dumme kundene', dette ligger til grunn
like fint i det sekulære, prosedyre-politiserte 'Samfunnet'

som igjen i vår postmortemistiske tid er blitt så selvkarikert,
tenk på hva ordet opprinnelig var ment å bety..?
_

Overdriv nå ikke pasient-omsorgen for de 'stakkars herjede' kultofre
som faktisk fant veien ut..
pasientstemplingen, disse har heller lederegenskaper, men blir nok ikke
fullt friskmeldt før de har fått innlært den obligatoriske skrekk
for 'hele sin religiøse tenkemåte', blitt kurert for såvel frommelige
som konstruktive tenkende tilbøyeligheter..
For da har snart diktaturet dem igjen, det ene trygge ?

Omsorg og hjerterom til alle, må det være offentlig betjenings eneansvar?
Kan det bli betryggende ellers -
Statens åndsomsorg, det allkompetente kirkeverk - er tanken helt gravlagt?

Menigmann kan jo få slippe ansvar: Ryddighet må komme ovenfra --
fra paver og keisere, fra staten.

Eller hva tenkte nå Disciplene seg, fra urgammelt av?

_

Den som har studert litt Nytestamente, er muligvis kjent med hvem som møtte
Jesus og Paulus med hat og list, og planla å eliminere med vold og makt.

Det var den sterkt etablerte og kildevoktende Religiøse elite og lederskap,
de som satt med alle tillitsgivende kvalifikasjoner. Titler.
Paulus hadde selv vært en mektig leder blant dem, og bekjente det klart!

"De talte da ivrig sammen, de som frykter Herren." ( Malakia 3:16 )

Har vi samme arbeidsredskap?
Uten ærlig samtale, hvilke sjanser da?

"og Herren lyttet til og hørte hva de sa."
_