Sviktende kilder, avsporinger og undergangsfrykt

Ikke noe er lettere for oss enn å hefte oss ved de sekteriske
avsporingene som fikk sørgelige følger, og rubrisere alt som
avskrekkende eksempler på 'svermeri' -
denne anvendelige etiketten som er blitt klistret på nesten
ethvert frembrudd av nytt liv i kirken gjennom dens historie -
også på atskillig av det forsamlingsliv vi møter i Det Nye
testamente.
Ikke noe er enklere enn å kalle vår egen dødhet, konformitet
og akkomodasjon for 'nøkternhet og forankring i virkeligheten'
og så fortsette som før med enda bedre samvittighet.

/ /

med et primitivt bilde: Det hjelper ikke at mannen med vold og
makt vil kjøre bil. Har han ingen bensin, må han nøye seg
med møysommelig å skyve kjøretøyet.
Spørsmålet om kraften er alt avgjørende.
Vår tids arbeid for fred, mellomfolkelig forståelse, u-landshjelp
og meget mer ligner ofte en slik anstrengt og lite begeistret,
lite effektiv skyving med håndkraft og mer eller mindre god vilje.

Og man ser med bekymring at kirken forsøker å være den som
skyver forrest og hardest. Kjenner den til kraften og vet hvor
den er å finne? (..)

Titt og ofte kan det se ut som om selve dette arbeidet for fred
og de andre godene, er blitt sykt. Det er noe utrygt ved det,
som om det også blir en falsk religion som man prøver å fylle
i det store tomrommet.
..menneskets høyeste streben og oppfyllelsen av de dypeste håp?

Verdensfreden, ikke sant -- tenk om vi engang nådde dit at vi
hadde overvunnet krigen.
Jamen, er det krigen som er vår siste, store fiende?
Var ikke det døden?

Det virker som om mennesket ved alle disse vakre og riktige
ting, 'hjelpes' til å akseptere døden, til å snu sitt sunne hat vekk
fra sentrum, hvor den store edderkoppen sitter.

Ennå er det moderne mennesket ridd av angsten for ondartede
sykdommer, for å miste kanskje enda mer - men det fortrenges:
Man må kapitulere i det uutholdelige vakuum, hvor ekkoet
er det eneste svaret når jord faller mot kistelokket.

Derfor ser man ikke lenger enn til legene som mikroskoperer og
vil avbøte slaget fra dødens drage -- med dyktighet og menneske-
kjærlighet, men over skyene sperrer uhyret gapet sitt tusen mil
opp for å sluke legene også.
Vi gjør dem til surrogat-prester eller surrogat-frelsere, og snur
så langt mulig hodet den andre veien, hver gang de sagtannede
kjevene smekker sammen i nærheten av oss selv.

For øvrig kaster man seg ut i alle de andre gode kampene som
byr seg frem i hopetall og dulmer så godt.

"Dø skal vi alle," sies det med from hengivelse - en påstand som
ifølge Bibelen rett ut er gal; døden er bare en av fremtidige
muligheter. (*)

"Det er dette livet vi har til å handle med ansvar.. forpliktelse..."
det kan snakkes og snakkes på denne måten, men under overflaten
fortsetter marerittet.
Det er ikke for to øre evangelium [gledelig budskap] i den slags
religiøse Tarzan-attityder, enn om de inntas av mennesker som
bekjenner seg til kirken.
I sitt innerste vesen er de et hinder på veien til det sentrale oppgjøret
i den menneskelige eksistens.

Denne verdens gru og urett kan av dragen, djevelen, bli brukt på samme
måten som tyrefekteren bruker den røde kappen: oksen får lov å kjøle
sitt raseri på den, mens den blir pint ihjel.

En av de mer bemerkelsesverdige filmer de siste årene sier noe om
dette, om enn mot sin hensikt - en av de kunstnerisk beste:
'På stranden', over en roman av Nevil Shute.
Ved en anledning valgte amerikanerne den til fremvisning i Moskva.
Der gjorde den så voldsomt inntrykk på det russiske publikum at man
ble sittende tause i ti minutter, uten bifall eller noe, man satt lammet.

Filmen handler om menneskehetens undergang i atomkrigen --
de siste overlevende går nede i Australia og venter på at den
drepende strålingen til slutt skal nå også dem.
Det er skildret med uforglemmelig menneskelighet og smertende
vemod. En av de siste scenene er et orkester fra Frelsesarméen som
spiller og synger sine vekkelsessanger på torget under en transparent
hvor det står skrevet: Ennå er det tid, bror!
Altså, ennå er det tid til omvendelse før døden. Men da så alt liv er
utslokt, og vinden feier gamle aviser gjennom øde gater, rettes kamera
til slutt på ny mot disse ordene. Mens musikken med et drønn setter
nervepirrende punktum: Ennå er det tid, bror!

Ennå tid til å forhindre katastrofen? Det er gjort på en måte så man godt
forstår at russerne satt lammet ved å få en slik hilsen fra Amerika.

Man kommer til seg selv og tenker: Jamen dette er da ikke sant!
Det er jo nettopp ikke tid? Mennesket kan ikke forhindre at alle
mennesker dør. De dør jo faktisk alle, her i denne verden, hvor det
kjempes for fred og mellomfolkelig forståelse og u-landshjelp.
Ikke så romantisk og selskapelig og så barmhjertig samtidig som i det
filmatiske mesterverket -- men i sykdom og smerter og bunnløs
ensomhet, i sorg og ulegelig savn.

Adams ætt sitter som Odyssevs i kyklopens hule, sperret inne sammen
med døden, kan bare vente på at den skal ete dem en for en.
Hvis det skulle lykkes å skape verdensfred, slik verden tenker seg den -
hva ville det endre? Var man kommet livet et skritt nærmere av
den grunn? Tyder erfaringene fra velferdssamfunnene, hvor idealene
til en viss grad er virkeliggjort, ikke snarere på at man kommer et
skjebnesvangert skritt lenger fra livet hvis det er sant at Kristus er
oppstandelsen og livet ?

Det er kjernen i evangelisk tro, at han er titanen fra himmelen, som
én gang for alle behandlet dødens monstrum etter fortjeneste:
brakk halsen på det. Det ligger i de siste krampetrekningene nå,
vi venter på dagen da døden er død og ikke finnes mer ;

den dagen da menneskene slutter å dø, og de døde skal leve igjen.

Kristus er den som gjør ende på den unatur som heter døden.
Men det er som om verdens ideale streben i dag fører bort fra Ham
og Hans seier.
Som om det under skinn av ekte intensjoner, er blitt satt opp et falskt
endemål for mennesket å vandre mot.

Man tror på det falske kolossalt konkrete og virkelige, den blotte og
bare nestekjærlig-religionen som enhver kan titte ut av vinduet og
erkjenne som håndgripelig, og gi seg hen til under bifall fra seg selv
og andre.
Man tror ikke lenger på den siste sannheten: Den seier over døden
som Bibelen forkynner. Forløsningen. Oppstandelsen og det evige liv.

Man tar halvparten av kristendommen til sitt hjerte, "nestesiden"
av den -- det blir man populær på, også som predikant;
en kongevei for den hyggelige kujon Adam.

Men dette halve kan være hele kristendommens verste fiende.
Det er noe som heter Antikrists verdensfred.
Midt i vår iver og nidkjærhet kan vi stå i fare for å forråde vår neste.

Hvor langt kan vi gå med, identifisere oss med selv det beste i verden,
uten å identifisere oss med verdens fyrste, hvis mål er å holde
mennesket fast i døden?

Hva ville skje hvis vi begynte å preke om verdens død og oppstandelsen?
Som Paulus og apostlene?

'Nattetanker i Arken' - nb.no

Vil man ta historien alvorlig, tvinges man snart til den
erkjennelse at den prinsipielt ikke har noe med geografi
å gjøre. Historie er ikke noe som finnes overalt hvor det
finnes mennesker. Vi kjenner begrepet historieløse folk.

Det er ikke et spørsmål om høyere eller lavere kultur:
Inka-riket i Peru er historieløst inntil europeerne kom,
til tross for sin eminente sivilisasjon
(som for en stor del skyldes eldre, enda mer eventyrlige
kulturer). ...
det er heller ikke et spørsmål om hvor vidt et folk har
etterlatt seg skrevne kilder.
De gamle mesopotamiske bystater med sitt vell av
dokumenter er i seg selv like historieløse som fortidens
ville stammer i Kongo eller Danmark, hvor alt som i
alminnelig forstand kalles historie forsvinner i en
uendelighet av feider og monotone trivialiteter uten
mening, uten saga.

Til og med Gilgamesh-eposet ville bare ha vært kjent av
en håndfull lærde rundt om i verden, hvis beretningen
om syndfloden ikke hadde stått i Bibelen.

Man kan ikke unngå å stille spørsmålet om det er så
helt tilfeldig at forskningen hittil har konsentrert seg
nettopp om de trakter og epoker:
Om det ikke er dette som setter skillet mellom folk med
historie og folk uten. At man på en eller annen måte tar
stilling til Guds rike - er vel det som gjør historien
interessant? Dette som gir historien, i likhet med alt
annet, mening og betydning -- ja, som skaper den.

Det er dette som gir den skjønnhet og dranmatikk,
blåser liv i den og gjør at mennesker i det hele tatt
ønsker å befatte seg med den.
Formodningen svarer i hvert fall til det enhver kan legge
merke til; historiens duftende skoger og frodige marker
er grodd frem langs den jødisk-kristne åpenbarings-
tradisjonens elv som Egyptens land langs Nilen.

(?)