Ungdommen er den alder da øynene stråler uten å se, sier et fransk ord, og hva kan vel gi demagogen større fryd enn å stirre inn i et stjernevrimmel av unge øyne, som stråler ham i møte uten selv å se?

Ikke før er russerne dratt bort fra et hus, før tyskerne er på pletten for å rane alt det de kan få tak i, fra innholdet i ens egne små kofferter til kunstskattene i Rikskanselliet. Fru Müller i Lentzeallé vet nøyaktig hvem som har tatt det blå teppet og de grønne lenestolene fra fru von Ribbentrops hus, og hvor mange ganger kvinnene i nabolaget er blitt voldtatt, fru Schulze tre ganger og, ja hvem skulle trodd det?, gamle frøken Schmidt fem ganger! På ny kan man konstatere småborgerskapets udødelige evne til å avkle alle ting tragisk storhet og gjøre det om til komikk og karikatur. I stedet for å gråte over kvinnenes bitre ulykke blir man fristet til å le, tilfellet frøken Schmidt er virkelig for latterlig.

...at de strengt nordiske trekk i SS-ansiktet bare er en maske. Tankeinnholdet bak denne maske er, så paradoksalt det enn lyder, mer mosaisk-jødisk enn nordisk. Blodets og rasens renhet og hellighet, det eksklusive utvalgte folk som skal herske over jorden, tilbedelsen av stammens gud, øye for øye, tann for tann, ingen sentimental medlidenhet, ingen syndsforlatelse - alt dette klinger mer som toner fra Det gamle testamente enn fra Edda.(...)Det gamle Jerusalems tanker i nordisk forkledning - det er SS-filosofien, som blir omsatt i gjerning med den moderne maskintids ytterste råskap og barbari, og har vendt seg aller mest brutalt mot det gamle Jerusalems fjerne ætlinger, mot Israels egne barn.

"Vi biter i granitt," sa tyskerne om Norge og ønske seg bort til land med et medgjørligere og omgjengeligere folkeslag. På sin fanatiske måte svermet Himmler for alt gammelnordisk, for Edda og ættesaga, og ønsket seg en livgarde av blonde, blåøyde væringer, og just det steile og umedgjørlige ved norsk lynne må ha vakt denne mannens hemmelige beundring og bifall.

Selv om byen ikke er vakker å se til, (...) har Berlin en gang vært sprudlende av liv som få av verdens storbyer. "Den mest forrykende by i Europa!" utbrøt Johannes V.Jensen i sin tid i beundring, og syntes at Paris bare var "en gammel kulisse" og London "et depot" i sammenligning. Som et mellomeuropeisk Chicago var Stor-Berlin sprunget i været i siste halvpart av det 19. århundre, hurtigere i vekst enn noen annen hovedstad i Europa.

Kan det tenkes at Hitler-rikets hovedstad får samme skjebne som cæsarenes Roma, og blir stående i århundrer i langsom hensmuldrng, mens buskapen beiter på fordums praktgater og torg? Kan den friste en overgangstilværese som turistsensasjon, en salgs rekordruin? Blir dens fremtid provinsbyens blant rester av gamle hovedstadskulisser?

Fredag 11. mai 1945: Saken er at de tyske kommunister har skuffet sine russiske meningsfeller og ikke reagert skarpt nok mot Hitler i tide. Omvendelsen nå i siste time blir ikke godtatt. Russerne vet god beskjed og sier like ut at motstanden mot hitlerismen i Tyskland ikke kom fra arbeidere og småborgere, så meget som fra den tyske adel, den katolske kirke og bekjennelseskirken! - De tyske kommunister blir derfor ikke særlig hyllet av russerne, og jeg kan ikke fri meg for den tanke at de spiller en lignende rolle som ikke-tyske nazister i tyskbesatte land har gjort overfor de tyske okkupanter, og at de med sviende smerte føler at drømmen om å spille førstefiolin i et Sovjet-Tyskland, være herrer i eget hus, ikke kommer til å gå i oppfyllelse.

1. mai 1945: Et forunderlig omslag i stemningen til gunst for russerne kommer sterkere og sterkere frem i samtaler med folk fra alle samfunnslag. Tyskerne har fått juling av den røde hær så det svir, men det er et språk de forstår. Vold og makt har alltid inngytt respekt hos dette folk som er så ulikt det virkelige «Vesten»; i dag høres det som de ikke bare vil avfinne seg med russerne, men innstille seg mer og mer etter russisk vesen, vende ansiktet mot øst, mot maktens nye sentrum.(…)Alle kan vitne at russerne har gitt barn mat og sukkertøy og vært snille mot dem på alle måter. Kommandanten i Dahlem er sånt eiegodt menneske, kan plutselig forbausende mange fortelle.(…)På den amerikanske siden huserer de fæle negrene, en redsel for kvinnene, noe ganske annet enn de snille russerne, sier konene ved vannposten.

1. juli 1944: Goebbels er nå ved Hitlers dekret blitt diktator på høyde med Hitler selv - og det spørs om ikke Hitlers navn egentlig burde nevnes sist blant de tre: Goebbels - Himmler - Hitler. I Berlin har det ofte fortont seg slik for en utenlandsk iakttager at Hitlers politiske makt kulminerte ved møtene med Chamberlain, hans militære makt ved Frankrikes kapitulasjon, mens hans senere karrierre har vært dominert av propaganda.(...)Aller mest flaue virker offiserene. De har fått en offentlig ydmykelse - er blitt kommandert til "å gi labb", løfte armen til "Heil Hitler"! Den gamle honnørhilsen gjelder ikke lenger -

Atombomben i Hitlers hender?
Hjertet står stille ved tanken.

/

Akk, sier en av de opposisjonelle tyskere,
en tidligere offiser, med et ansikt furet av
sorg og gremmelse:
Hva er det for en verden vi lever i, som har giftgass
og atombomber som sitt siste håp?

Han er en av de tyskere som er i den dype sjelenød at
de ønsker sitt eget land nederlaget. (..)
Men jeg kjenner tyskere som avskyr Hitler og alt hans
vesen så dypt at de ønsker at Tyskland må bli slått,
militært besatt og gjort politisk umyndig.

Opprør mot den totale stat har vært 'teknisk umulig',
der har ikke vært annen utvei til å fri seg fra Hitlers
styre enn et angrep utenfra, miitært nederlag --
la det komme, i håpet om at Hitler-Tysklands fiender,
som Goebbelspressen utmaler som bunnløse skurker og
kjeltringer, i hvert fall må vise seg å være bedre enn
Goebbels med partifeller.

_

(fra Aschehougs utgave 1946)