Jag stötte nu ihop med Herman Wildenvey strax utanför Grand
Café. Han var en femtiåring med gråsprängd hår, ganska illa klädd
i en skrynklig kostym som om han legat ute, i solkig krage, och han
var orakad. Det syntes att han som ung sett bra ut men mycken snö
hade fallit sen han var den käcka studenten från Drammen.
Nu var han tung till kroppen och ansiktet var plussigt. Han var
märkt av nattsudd med sprit och den tristess som i de åren brukade
följa med förnyade orgier med än mera nattsudd och sprit.
Det syntes tydligt att han hade det knallt.

I tjugoårsåldern hade jag läst en diktsamling av honom som hette
Nyinger. Dikterna hade handlat om ungdom, sol och kvinnor.
Han var en av de såkallade "rena" skalderna som ingenting annat
menade med det han skrev än att besjunga livets skönhet.
Han var en diktarcharmör som särskilt kvinnorna älskade. Det var
just det slagets författare som jag ansett mig skyldig att betrakta
med djupaste skepticism.

Wildenveys dikter inbragte honom inte längre stora pengar. Han hade
hos sig inte ett spår av diva. Vi gick in på Grand Café och slog
oss ner vid ett bord invid väggen med den stora fondmålningen, där
det var mörkast.

Det uppstod genast rörelse bland de kvinnliga gästerna. Det gällde
både de äldre matronorna och de medelålders kvinnorna och de många
tonårsflickorna som nyss suttit och läppjat på sitt kaffe.
De började förhandla med servitörerna om att få byta bord.
Inom kort hade de samlats i en ring på kort avstånd från soffan där
deras idol satt. Ingen kom fram til oss. De bara stirrade på sin
avgudade skald.
Själv tycktes han ingenting märka. Han var väl så van att han inte
längre brydde sig om att han var utsatt för all denna dyrkan av tre
generationers kvinnor. De äldsta var jämnåriga med honom själv (...)

Litteraturkritikern Rolv Thesen hade placerats med Sigrid Undset
snett emot sig vid bordet. Frampå kvälln vaknade han upp,
ruskade på sig som en fågel som väckts ur sin sömn, och frågade
högt. --Får jeg sove med Dem i nat? Jeg har aldri besovet en
Nobelpristagerinde.
Sigrid Undsets tunga ansikte, med ögonen som liknade en valas,
vändes mot den frågande och hon svarade milt som om hon velat
trösta honom. --Desverre, jeg er for gammel.

Festen fortsatte intill morgonen.
(...)

Da jeg om kvelden gikk ned i Palmehaven på Grand traff jeg
på Aksel Sandemose, som jeg ikke hadde sett snurten til
under opplesningen.
Vi fulgtes til Restaurant Blom.
Han så ganske normal ut og var ikke beruset. Det stod
likevel en atmosfære av krig omkring ham.

Purpurneseordenens våpenskjold så dystert ned på oss inne i
den halvmørke restauranten mens vi bestilte hver vår whisky.
Vi hadde ikke vært der lenge før en mørk og pent kledd jente
i tenårene ved et av nabobordene, der hun satt sammen med to
venninner, kom over til oss. Hun hadde som de to andre drukket
limonade og holdt limonadeflasken barnslig gjemt i bakhånden
da hun spurte om hun fikk slå seg ned et øyeblikk.
Jeg tenkte straks at det var autografer hun var ute etter.
Men det ble tydelig at hun hadde villet vise seg overfor
venninnene ved å driste seg til å gå bort og helt åpenlyst
sette seg ved den beryktede Aksel Sandemoses bord.
Det ble ikke sagt noe, bare litt småfjas.

Etter en stund foreslo tenåringen at vi skulle gå hjem til
henne. Der var det masser av whisky, så slapp vi å bruke
mange penger på det på restauranten.
Det var et meget velment forslag. Hun sa at hun bodde i
sentrum og det ville ikke ta mange minuttene å gå dit,
alt var tydelig nok beregnet på å imponere de andre jentene.

Vi sa jatakk. Og jenta nikket nonchalant til venninnene da
vi gikk. Selv betraktet jeg meg bare som en som fulgte med
på kjøpet. Jeg var tross alt litt nysgjerrig.

Mørket la seg over Oslo. Vi sa ikke noe på veien. Det var
bare et kort stykke, Karl Johan og et par sidegater.
Så var vi plutselig fremme.
Det var et pent hus, det så borgerlig tilforlatelig ut.
I heisen opp til øverste etasje virket jenta en smule betenkt
over dristigheten sin. Men hun strammet seg opp og prøvde
igjen å opptre som rutinert vertinne. Hun virket også noe
eldre og mer utviklet enn jeg til å begynne med hadde lagt
merke til. Hun skalv litt på hånden da hun låste opp for oss,
men siden fortsatte hun med å spille rollen som sikker og
verdensvant dame.

Den store leiligheten så ut som en sommerbolig som i noen
tid hadde stått ubrukt av sin rette eier. En lys og flott
dagligstue var møblert som en moderne salong. Jeg festet meg
spesielt ved det honninggule parkettgulvet, et underverk av
lys eik, riktignok litt støvet fordi det nok ikke hadde vært
gjort rent i det siste. Jeg pleide alltid se på gulvet når
jeg kom inn i et fremmed hus. Det store rommet var også
smakfullt innredet. På veggene hang moderne kunst.
Der var mest av litografier, også et par store oljemalerier
som det avgjort var noe ved. En bred åpen peis med peishylle
tronte som midtpunkt i rommet.
Der var høy klasse over alt sammen. Særlig gulvet var praktfullt.

-Jeg bare låner leiligheten av noen slektninger, sa jenta.
Gud nåde meg hvis jeg roter det til her, det er litt uryddig,
men ta det som det er.
Åpningen til den brede peisen var fullpakket med rusk og rask
som hadde ligget der lenge. Ikke nok med at peisåpningen hadde
vært brukt til avfallsplass. Alt rotet bredte seg som en lang
streng utover gulvet. Der var sammenkrøllet innpakningspapir,
skoesker, bølgepapp og annen emballasje, masser av treull,
hauger av gamle aviser, innhold fra tømte askebegere og alt
mulig annet. Avfallsstrengen buktet seg som en orm utover
halve gulvet med den honninggule parketten, nådde helt bort
til et lavt bord med glassplate, der vi ble bedt om å sette oss.

Plutselig bad jenta om assistanse.
-Kan noen av dere hjelpe meg med å lete etter whiskyen?
sa hun. Jeg fulgte henne ut i kjøkkenavdelingen for å hente
whisky, mens Aksel Sandemose slo seg ned i en stol ved glass-
bordet. Det viste seg vanskelig å finne whiskyen. Derimot
var det mange flasker med annet brennevin. Etikettene på
flaskene skjønte ikke jenta seg særlig på.
Vi lå på kne begge to og lette langt inne i et skap der
flaskene stod. En duft av ung jente og en eller annen slags
parfyme blandet med redselen hennes, slo imot meg. Det var
klart at jeg ikke var uberørt av det.

Det gikk en stund før vi merket røyk og skarp lukt av brent
papir, men jeg tenkte ikke med det samme på hvor dette kunne
komme fra. Da slo det ned i oss, plutselig, at det måtte
komme fra leiligheten. Vi glemte flaskene og styrtet bortover
mot salongen. Tettere røyk og brannlukt viste vei for oss.

Det brant langs den lange papiravfallsormen på gulvet, fra
bordet og helt bort til steinplaten foran peisen. Treull,
kartonger og alt det andre stod i full flamme.
Gulvet var svartsvidd langs en gate som begynte ved bordet,
der Aksel Sandemose satt stiv som en statue og stirret på
ilden. I et lynglimt så jeg blikket hans. Det var barnets
blikk, når det har greid å skremme de voksne.

Den unge jenta viste en forbløffende snarrådighet. Hun
visste straks hva som skulle gjøres. Hun tok meg i armen og
vi styrtet inn i et soveværelse. Der tok vi hvert vårt fange
av tepper og ulltepper og fór tilbake til brannstedet.

Røyken sved oss i øynene. Vi fikk hosteanfall. Når vi kom
for nær, sved flammene oss i ansiktet. Vi kastet de blå
silketeppene og ullteppene over varmen. Etter en stund
hadde vi greid å slokke den.

Oppe under taket stod røyken som en kjempesopp. Taket var
blitt gråsvart. Det honninggule gulvet var forkullet langs
en bred gate. Gardinene var ikke engang noe å snakke om.

Stolen ved bordet med glassplate var tom. Aksel Sandemose
var forsvunnet. Da vi så etter var yttertøyet hans også borte.
Sandemose hadde stukket av.

[fra norsk utgave 'Parnass', Tiden 1984, Fulltekst >