Og øinene var to klare stjerner. De var rolige og fulle av fred.

Det var bare en grunn som holdt når lykken skulde bygges, en grunn som aldri sviktet.

Så bad han til Gud og overlot sig selv og sin hustru i Guds nådige varetekt for natten, for tiden og for evigheten.

Det er en trøst i sorgen at man har nogen å savne (...) Det er jo et bevis på at man har eid en skatt som mange andre aldri har hatt. Og da blir det ikke bare savn, men takk og lov.

Det har jo heller ikke så meget å si hvad vi gjør, når vi bare tjener Herren. Det som er av betydning er hvordan vi gjør det.

Når det er blitt en levende virkelighet for hjertet at vi hører Herren til, da vil det ikke lenger gå an å leve for sig selv. Og Herren har nok et arbeide for hver enkelt av sine tjenere.

Noget så skjørt og fint som en barnesjel (...) Den er likeså skjør som det støvet vingene til sommerfuglene er laget av. Et koldt vindpust, nogen regndråper, og vingen til sommerfuglen skinner ikke slik som før.

Det måtte virkelig være en vidunderlig stor lykke å ha det slik som hun. Å kjenne Gud, ikke slik i sin almindelighet, men kjenne ham personlig som en virkelighet som alltid er nær. Å elske ham og vite at man er elsket igjen!

Men hun hadde ikke forstått at veien til himmelen begynner ved korset.

Hun var jo ikke alene. Ved roret stod han, den evige Gud, som kjenner veien midt i mørke natten og lar sine løfter stråle frem som stjerner over leden.

Så foldet hun stille hendene og bad om nåde til å holde ut og legge hånden sin i den sterke hånden som veier byrdene på kjærlighetens gylne vekt og passer på at ikke det minste grand for meget får lov til å tynge den sjelen som vil våge og vinne - med ham!

"Jeg - jeg tenkte på fremtiden..."
"Og hvad tenkte du da, kjæreste?"
Hun forsøkte å se på ham gjennem mørket.
"Jeg tenkte på at jeg ikke hadde kunnet gå inn i dette nye avsnittet av mitt liv uten Gud. Jeg forstår ikke dem som kan det."