En etterlatt diktsyklus som Larsen aldri ble helt ferdig med. Det virker som om han prøver å få med seg det meste i dette: livet/døden, identitet, familie, o.l. eksistensielle tema. Bildene han bruker er knyttet til naturlandskap og kysten. Jeg er ingen vant diktleser, men jeg prøvde å bite meg merke i om det var noe som var særlig fengende eller treffende. Det ble ikke til at jeg noterte meg noe. Jeg hadde også i bakhodet av Larsen i de senere år først og fremst er omtalt pga. hans antisemittisme, men den kom ikke frem i dette diktet på noen direkte måte. Illustrasjonene er flotte, og diktet er stort sett lettlest, selv om det av og til krevde at jeg stoppa opp for å sortere sammen motivet. Men spørs hvor mye jeg husker om et par måneder.