Jeg er alene. Jeg har aldri vært lykkeligere. I denne skjøre friheten skriver jeg til deg. Mer sto det ikke. Det var merkelig, den siste setningen lignet en åpning på noe, en dør som ble satt på gløtt, men så fikk hun likevel ikke kikke inn.

Gutter er lettlurte i den alderen. De forveksler forfengelighet med skjønnhet, de synes nesten bestandig at de forfengelige er penere enn de virkelige vakre; de forfengelige ligner på bildene i reklamene og magasinene, mens de vakre bestandig bare ligner på seg selv, de virkelig vakre er kald vind, de forfengelige er munner og kropp og varme, og unge mennesker søker bestandig mot munnene, kroppen og varmen, og ikke mot den kalde vinden.

Det er sant at kirker er bygget for at mennesket skal kjenne Gud som et åpent rom i kroppen

Du var et vakkert barn, men du visste det ikke.
Du måtte lage noen å speile deg i, først da oppdaget du det vakre i deg selv.

Er det dét som er omsorgens egentlige grunnleggende bestanddel, tenkte hun, Evnen til å opprettholde rutiner. Er det her kjærligheten kommer til syne, ved at vi er villige til å følge faste mønstre og aldri bryte dem - til tross for at vi lengter - fordi vi vil skape trygghet for hverandre?

Hun ville at tiden hun brukte med andre, skulle være fylt av alkohol og musikk og store samtaler. Hun lengtet ikke etter noen å servere bunnfallet sitt.

Du ville forandre deg.
Du ville bli en annen hver eneste dag. Du ville våkne opp til en annerledes verden. Du ville at livet skulle være noe som ustanselig vokste og skiftet form, du orket ikke tanken på denne pendelbevegelsen.
Du reiste deg. Du tente en ny sigarett. Det var varmt i været, over slottsplassen lå luften, tung og dirrende.
Du vandret nedover mot sentrum, du hadde hull i olabuksene og langt hår, de late skrittene dine virvlet opp støvet.
Du er dette bildet.
Du er ungdommen.
Du er det uflidde, sultne, kritiske, lykkelige. Du har hender overalt, men du vet ikke hva du griper etter.

Innerst inne tenkte du nok at hvis et så pass klokt menneske som deg virket tilbakestående på papiret, hvordan kunne man da være sikker på at den som virket klok på papiret, ikke var tilbakestående i virkeligheten?

Men er ikke hverdagen et hån mot kjærligheten? Eller, kanskje snarere: Er det ikke noe annet man vil, når man oppdager hverandre og kaller det kjærlighet, er det ikke nettopp det motsatte av hverdag man vil da?

Du likte deg selv best når du var en fremmed.