Klikk på en bok for å legge inn et sitat.

Viser 1 til 1 av 1 sitater

det er der, midt blant de lyttende ungdommene med de pene ansiktene,
at han ser henne for første gang. Rødhette. Det kjølige, litt skeptiske
blikket hennes - treffer ham midt i en setning, og han
føler seg som ulven.
Hun får ham til å rote det til for seg, akkurat når han føler seg
som mest høystemt, ja nesten som en Per Aabel i gang med et H.C.
Andersen-eventyr, i trygg forvissning om at publikum i salen vil
gråte og rope bravo. Det har skremt ham, hvordan han kan skru på
høytidsknappen, enda hans egen maskin ikke på noen måte har samme
størrelse som den riksforsterkerne Ole Paus og Erik Bye er i
besittelse av.
De kan bare begynne å snakke, de, så lytter folk.

Selv merker han at folk trenger tid til å finne ut om de gidder å
lytte til ham, eller ikke.
Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som
full hengiven oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting.
Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet,
som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen.
Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke
frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten.
Det er en absolutt skeptisk, i enkelte tilfeller åpenbart fiendtlig
stillhet.
Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om det
er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og
nærmest trekker henne, eller ham, ut fra scenerommet og nærmere det
publikum som utøver den.

I dette tilfellet, i gymsalen på Torshus Folkehøyskole, hadde han den
hengivne stillheten fra alle de andre, men den skeptiske stillheten
fra Rødhette,
og det var ingenting annet som opptok ham, enn at hun satt der med
sitt lange, blonde hår, sin bleke hud, sin knallvakre, nærmest svensk-
tyske trutmunn, og var fiendtlig.

Selvsagt, tenkte han. Hun var en intellektuell trønder. Det fantes
ingenting verre enn intellektuelle trøndere. Per Egil Hegge var en
intellektuell trønder. Håkon Bleken også. Trønderdialekten hadde det
belærende element i seg. Tilsynelatende ufarlige ord som ventelig,
formodentlig, og det mer lokale og liksom-folkelige schjø, hadde
spåkonens, eller orakelet i Delfis ufravikelighet i seg.
De understreket det forutbestemte, det som bare en ekte trønder visste
hva var. Hvis en trønder sa: "Herren er vel fra Oschlo da, ventelig?"
var det ikke et spørsmål, men en konstatering. Han var fra Oslo.
For en trønder fantes det ikke spørsmål, bare konstateringer.

Og der satt Rødhette og tenkte at "den mannen er vel en snobb, han,
ventelig?" Og det var han kanskje. En liten, pløsete Frogner-snobb som
ventelig veide to kilo mer enn han var komfortabel med.

Han holdt sitt foredrag, spilte sine sedvanlige stykker på piano, og
var etter hvert så inderlig lei av seg selv at da han gikk av scenen,
gikk han bare rett bort til henne og sa, til sin egen forbauselse:
"Vi to må kanskje snakke sammen."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Tove Obrestad WøienAlice NordlituhamreIngunn ØvrebøMarit HåverstadTorill Elisabeth RevheimJulie StensethKnut SimonsenTrygve JakobsenStine_JEster SEileen BørresenBente NogvaGrete AastorpLilleviTonesen81Leseaaseingar hIngunn SVidar RingstrømIrakkAjiniakraGro Anita MyrvangSigrid NygaardIna Elisabeth Bøgh Vigrekjell kOlemgeBjørg Elin NærlandBerit B LieTheaJenny Dahl BakkenCathrine PedersenritaolineLene AndresenKarin BergHanne MidtsundYvonne JohannesenSollillianer