En rå og brutal historie i et lite samfunn nord i Sverige, mot grensa til Finland. Tøff oppvekst, alkoholisme og en deprimerende tilværelse veies opp av varme karakterer, omtanke og sterk søskenkjærlighet. Gripende lesning.

Jeg dro ned til bror er en romantisk, mørk og mytisk kriminalroman. Vi møter Jana, som etter morens død reiser til hjembygda for å redde både seg selv og sin fordrukne bror. Tidlig i romanen avdekkes samtidig en slags mordgåte, som viser seg å være knyttet til Janas egen fortelling. Dette var virkelig en original og velskrevet bok. Språket er muntlig, og oversetter Aasprong imponerer, da hun tilsynelatende smertefritt har oversatt svensk dialekt til nydelig norsk. Hadde det ikke vært for at oversetteren selv er så god, hadde jeg vært fristet til å lese de to oppfølgerne som kommer på svensk.

Godt skrevet. Vanskelig å legge fra seg. Sterk historie om tøff oppvekst på svensk landsbygd.

Jana er på vei til Bror, tvillingbroren, og barndomshjemmet på den svenske landsbygda. Bror har hjertesorg, og har gitt opp alt håp. Nå er det opp til Jana å få ham på rett kjøl igjen.
Jana flytter inn, får seg jobb i hjemmesykepleien, og innleder et forhold til naboen.
Langsomt kommer glemte minner tilbake. Om moderen, og den voldelige faderen. Kan Bror og Jana noensinne tilgi alt de måtte gå gjennom i barndommen?

Språket er noe helt eget, rått og tøft. Det er ikke rom for nostalgi eller sentimentalitet, noe som gjør det lettere å unngå å synke ned i elendigheten.

Ble nominert til Augustprisen i 2018.

Sjelden har jeg irritert meg mer over en bok og skrivestilen til forfatteren. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg reagerte på mht handlingen, men at alle navn var skrevet med liten forbokstav og etternavn og fornavn i ett var mildt sagt irriterende. Noterer at dette ble første og siste bok av denne forfatteren!

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Stor litteratur, synes jeg.
Original, spennende, poetisk.
Veldig sjelden jeg gir en sekser...
Nå har jeg lest hele trilogien.
Med interesse og glede.
Veldig original.
Ble litt vel Lisbeth Sallander, etterhvert kanskje.
Men jeg sitter igjen med "ja, hva skjer nå?"
Og bare det er ikke dårlig!

Forferdelig kjedelig. Og veldig irriterende at oversetter ikke vet at navn skal skrives med stor forbokstav. Og at en som heter Alice Hansson ikke skal skrives som alicehansson. Styr unna denne boka. Bra den var gratis som e-bok

Bøker lest i 2022.

Bøker