"Vel, jeg er elleve nå, folkens, og i tilfelle dere ikke har hørt det, så væter jeg ikke senga mer. Men jeg er ikke hyggelig. Jeg er storartet. Ingen tør prøve seg mot den store Galadriel Hopkins. Jeg er for smart og for vanskelig å hamle opp med. Grusomme Gilly kaller de meg.- Hun lente seg fornøyd tilbake." Gilly Hopkins (Av Katherine Paterson, J.W.Cappelens Forlag a.s., 1980, 153 sider)

Barneboka er i trøbbel. Mer presist den skandinaviske pytten. Ifølge en del skandinaviske barnebokforfattere og litteratureksperter, domineres sub-sjangeren av bøker og forfattere som (virker det som) bare er opptatt av å male verden og livet i triste farger.

Enda jeg har lest en del barnebøker som har handlet om skilsmisse, selvskading, overgrep og mange liknende fæle ting, har jeg aldri sett på dette som noe annet enn et pluss. Faktisk mener jeg at barn har godt av å lære tidligst mulig at f.eks. de to som brakte en inn til verden i kjærlighet, kan vokse fra hverandre. At livet tar slutt en dag, noen ganger for tidlig, noen ganger brått.

Å gjøre det motsatte- holde hendene over barns øyne og late som verden er full av eventyr og solskinnsdager (slik en dansk forfatter foreslo man burde gjøre i P2 denne uka)- tjener verken barn eller litteraturen på.

Slik jeg ser det er heller ikke alt for mye realisme sjangerens største problem her i Skandinavia. Det er ikke engang det neststørste. Kanskje ikke engang det tredje største.

Det største problemet til skandinaviske barnebøker er at de er så skjematiske; forfatterne ser på selv som moralske lærere i stedet for å være historiefortellere. Det er problem nummer 1. Problem nummer to er at bøkene ofte er mer opptatt av å beskrive enn å fortelle en historie. Det fører oss til sjangerens største problem; bøkenes mangel på stemme.

For å legge merke til forskjellen, holder det med å lese et par britiske eller amerikanske barnebøker. Klassikere eller samtidige. Nesten hver gang jeg har plukket opp en oversatt barnebok, har de første ti sidene av boka overbevist meg om at forfatteren vil noe. At han eller hun har noe å fortelle.

Med skandinaviske barnebøker er det annerledes; nesten hver eneste en ser ut til å være skrevet med et forstørrelsesglass. De er opptatt av å beskrive hver kjedelig detalj i hovedpersonens liv, slik at vi virkelig skal kjenne på hvor trist hovedpersonen er.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men en bok som handler om et barn som lever med skilsmisse er ikke en historie det er verdt å bruke flere timer på å lese. En bok om et barn med foreldre som skiller seg og som prøver å ødelegge foreldrenes nye romantiske forbindelser på utspekulerte måter derimot, er en historie.

Hvilket bringer oss til Katherine Patersons prisbelønte «Gilly Hopkins».

Hovedpersonen i boka, sjetteklassingen Gilly, er et fosterbarn. Det har hun vært i årevis. Likevel er Gilly overbevist om at moren vil komme tilbake og ta henne med seg hjem. At det ikke har skjedd og at det er lite trolig at det skjer, gjør henne bare enda mer oppsatt på å holde fast ved troen om at moren vil komme som en ridder og redde henne fra de fæle fosterfamiliene og sosialarbeiderne som insisterer på at hun må finne seg til rette.

Gilly gjør det selvsagt ikke. Så kommer hun til Maime Trotter, en enkel enslig kvinne som har vært tilknyttet fostersystemet i mer enn tjue år. Trotter bor på et lite sted utenfor Washington, huser et annet «skrullete» fosterbarn, William Earnest, og passer på den blinde svarte naboen, herr Rudolph.

Grusomme Gilly kan ikke tro hellet sitt; hun har blitt servert noen av de mest naive og velvillige ofrene hun noensinne har kommet over i fostersystemet. Mennesker som møter hennes løgner med forståelse, avvisning med enda mer åpne armer og lureri med tilgivelse.

Men så begår Gilly en forbrytelse, serverer en farlig løgn og planlegger en hodeløs flukt til California, der moren venter. Tror hun. Det endrer alt.

«Gilly Hopkins» er en morsom, varm, klok og oppløftende bok om et barn som er blitt sviktet og herdet av erfaring og de uselviske menneskene som prøver å nå inn til henne før det er for sent. At litteratur spiller en viktig birolle, noe den gjør, er bare bonus.

Anbefales for den som liker gode historier.