De urolige

roman

av (forfatter).

Oktober 2015 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.92 (214 terningkast.)

483 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no

Kristin Aamodts eksemplar av De urolige - roman

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Roman

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Se min omtale

Omtale fra forlaget

Syv år etter at faren hennes døde, dukket båndopptakeren opp i en kasse på loftet. Han hadde ønsket å "organisere epilogen", dokumentere aldringen, i en bok han og hun skulle lage sammen.

Han var bestemt, nysgjerrig, punktlig og gammel. Det skulle være de to og en båndopptaker. Det skulle være håndterlig og kontrollert, og i henhold til planene. De hadde regler for alt, ikke minst for hvordan man tilbrakte tid sammen. Hun skulle stille spørsmålene, han skulle svare. Han sa hun kunne spørre om hva som helst, men hun var ikke sikker på om det var sant.

Hun vokste opp med kunstnerforeldre og ble selv forfatter. Hun lærte tidlig at det ikke var så lett å skille mellom hva som var sant og hva som ikke var det. Livet med foreldrene var en øvelse i å omsette erfaringer til historier og bilder. Hun tegnet kart og førte lister for å mestre vekslingen mellom det uforanderlige livet med faren på en karrig øy i Østersjøen og det omflakkende livet med moren i Norge og USA.

Da de endelig sitter med båndopptakeren mellom seg, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne. De foregår på et språk ingen av dem helt behersker, og tar dem til steder de aldri tidligere har vært sammen: mellom klarhet og drøm, dikt og virkelighet.

"De urolige" er historien om barnet som ikke kan vente med å bli voksen, og om foreldrene som helst vil være barn. Den utspiller seg i spennet mellom livsvilje og dødsdrift og forholder seg gjennom seks deler på ulike måter til tid, lek, kunst, identitet og kjærlighet. Linn Ullmann har med stort alvor og svart humor skrevet en lysende øm fortelling om familie, glemsel og sorgarbeid, og om de mange historiene som utgjør et liv.

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 2015

Format Innbundet

ISBN13 9788249512010

EAN 9788249512010

Omtalt sted Sverige New York Oslo

Omtalt person Ingmar Bergman Linn Ullmann

Språk Bokmål

Sider 409

Utgave 1

Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2015

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

51 115 32 11 5 0

Bokomtaler

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene).

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann.

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv?

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner.

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ...

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene.

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011.

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg.

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur. Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ...

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ...

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen!

Godt sagt! (12) Varsle Svar

Av og til opplever du at en bok bare TREFFER deg. Det gjorde denne boken.Så levende fortalt at jeg følte jeg satt i samme rom da forfatteren samtalte med sin far. Hun holdt ikke mye tilbake da hun fortalte hvordan hun opplevde sin mor i oppveksten, men det er gjort på en slik måte at jeg ikke sitter igjen med et fordømmende bilde av moren. Godt gjort.

Godt sagt! (7) Varsle Svar
Godt sagt! (6) Varsle Svar

Linn Ullmann skriver utrolig godt i denne boka, og hun utfordrer roman og biografisjangeren. Dette gjøres på en mesterlig måte og leken med sjangeren gjør boka original. Hun beskriver sin oppvekst med sine kunstnerforeldre på en hudløs måte, noe som gjør at boka treffer meg midt i magen. Boka er til tider vondt å lese, særlig det som omhandler hennes forhold til moren. Anbefales!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

"De urolige", Linn Ullmann
Bøker som er uten interesse og rett og slett kjedelige, kan også ha sine høydepunkter og gode passasjer. Så også denne.
Skriver inn kjente kunstnere som Bach, Mozart og Beethoven, Tolstoj, Proust og flere andre kjente forfattere. Check.
Varierer språk og perspektiv. Check.
Sannelig meg var der ikke noen bibelsitater også. Check.
Musikkpreferanser. Check.
Disse punktene er ofte i de bøkene som blir vurdert opp har jeg sett.
Hun skreiv også tett på eget og sine foreldres liv - ganske så åpent og utilslørt.
Hadde ikke tenkt å lese den, for biografier liker jeg ikke, men etter å ha hørt at den allikevel ikke var så biografisk på Romanprisen, og siden den vant, las jeg den allikevel. Angrer vel ikke, men sleit lenge. Særlig første halvdel var svært kjedelig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et mesterver k, rett og slett!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt.

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent.

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt t i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.
Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.
Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.
- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne boken beskriver mange faser i forholdet mellom barn og foreldre. Jeg synes Ullmann er best når hun beskriver forholdet til den aldrende faren; nærheten i tiden før hans død. Jeg mener ellers det er påfallende hvor stor kontrast det er mellom Ullmanns skildring av forholdet til moren og forholdet til faren. Boken kunne nok også vært kortet ned. Jeg opplever at den går litt på tomgang de siste 150 sidene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ullmanns "De urolige" har fått masse flotte kritikker.
Boka har utvilsomt mange kvaliteter. Det må være helt klart at Ullmann KAN skrive.
De fleste omtalene her er visst ubetinget positive. Derfor får jeg lyst til å dele MINE tanker og opplevelser.
Etter omtale av boka, gikk jeg inn i leseropplevelsen og tenkte at dette var en biografi som omhandlet Ullmann og hennes svært så kjente foreldre.
Jeg fikk ganske raskt følelsen av at det er mye fiksjon i boka. Jeg klarte ikke å ta alt "på alvor". Da fikk jeg jo raskt problem med å overbevise meg selv om hva som var fiksjon og hva som var biografi. Så etterhvert følte jeg meg nok både forvirra og kanskje litt lurt. Det var jeg ikke fornøyd med. Jeg følte heller en slags irritasjon over dette mens jeg leste.
I tillegg var det endel momenter som ble gjentatt opptil flere ganger. Og hva var intensjonen med feks å bringe inn de gamle astronomene Riccioli og Grimaldi?
Litt språkvasking hadde heller ikke vært dumt på enkelte setninger.
Men Ullmann skriver godt. Hun har en en mengde tankevekkende betraktninger som gjør boka vel verdt å lese.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler om verket


Sitater fra dette verket

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Noen har perfekt gehør, de kan høre en bie surre ...

Godt sagt! (6) Varsle Svar

De er som bortkomne sønner, de to, moren og faren, hver på sin måte, hver på sin klode, de yngste elskede barna som venter på at gjøkalven skal hentes og slaktes for dem, som vil spise og holde fest og være døde og bli levende og komme bort og bli funnet igjen, og at leken aldri skal ta slutt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Den sommeren handlet alt om å dø, det siste store arbeidet, døden lente seg mot livet, livet lente seg mot døden, han våknet om morgenen og sovnet om kvelden, men døde likevel hver dag. Hjertet slo, men fraværet var overveldende. Kvinnene fra øya tok seg av ham og gjorde alt det de alltid hadde gjort - de trillet og løftet og matet og vasket og klappet og tørket og strøk.

Godt sagt! (5) Varsle Svar
  • Hvis det praktiske ikke er på plass, mitt hjerte, hvis du ikke legger et praktisk fundament når du bygger opp relasjonene dine, kan du bare glemme alt sammen. Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord.
Godt sagt! (4) Varsle Svar

Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Man får det man ber om, men ikke på den måten man tror.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

... Å lese en bok han hadde lest og skrevet og tegnet i, var som å snakke med ham uten å være redd for å si noe feil.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn, det var aldri oss tre; når jeg blar gjennom haugen av bilder som ligger på bordet foran meg, finnes det ingen fotografier av oss tre sammen. Hun og han og jeg.
Den konstellasjonen eksisterer ikke.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Når morens nerver krøller seg, er det lurt å være helt, helt stille.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bøker jeg har lyst til å lese!


Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

(:


Godt sagt! (0) Varsle Svar

.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lest 2016


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Målet er minst 30 bøker


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker lest.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Slekters gang - fortellinger fra et glemt land" av Jan Kjærstad
  • "Fra vinterarkivene - roman" av Merethe Lindstrøm
  • "Et godt liv - roman" av Jens M. Johansson
  • "Verden som var min - syttitallet" av Ketil Bjørnstad
  • "Hennes løgnaktige ytre - en roman om Anna Munch" av Selma Lønning Aarø
  • "Svikne dagar - roman" av Elena Ferrante
  • "Håndbok for vaskedamer - noveller i utvalg" av Lucia Berlin
  • "Hvordan elske en far - og overleve" av Vetle Lid Larssen
  • "Der fire veier møtes" av Tommi Kinnunen
  • "Verden som var min - sekstitallet" av Ketil Bjørnstad
  • "Hålke - roman" av Helene Uri
  • "Nei og atter nei - roman" av Nina Lykke
Alle bokanbefalinger for dette verket