Gi deres hjerter, men ikke til den andres eie.
For bare Livets hånd kan romme deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke for nær hverandre:
For templets søyler står atskilt,
Og eiketreet og sypressen vokser ikke i skyggen av den andre.

Din smerte er når skallet som lukker seg rundt din forståelse, blir knust.

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til en lenke:
La den være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.

For livets pust finnes i sollyset og livets hånd i vinden.

Og er det frykt dere vil fordrive, så har den frykten sete
i deres hjerte og ikke i hånden på ham som er fryktet.

Du ber i din fortvilelse og i din nød;
Hvis du bare også ville be i din gledes fullkommenhet og i dine dager med overflod.

Slik fruktens kjerne må briste så dens hjerte kan stå i solen, slik må du kjenne smerte.

For det som er grenseløst i dere, har tilhold i himmelens bolig, der døren er morgentåken, og vinduene nattens sanger og stillhet.

Jeg kan ikke lære deg hvordan du skal be med ord.
Gud lytter ikke til dine ord unntatt når Han selv fremsier dem gjennom dine lepper.
Og jeg kan ikke lære deg havenes og skogenes og fjellenes bønn.
Men du som er født blandt fjellene og skogene og havene, kan finne deres bønn i ditt hjerte,
Og hvis du bare lytter i nattens stillhet, skal du høre dem si i taushet:
«Vår Gud, du som er vårt bevingede selv, det er din vilje i oss vi vil.
Det er ditt ønske i oss som ønsker.
Det er din trang i oss som vil vende våre netter, som er dine, til dager, som også er dine.
Vi kan ikke be deg om annet, for du kjenner våre behov før de ble født i oss:
Du er det vi trenger; og ved å gi oss mer av deg selv
gir du oss alt.»