Et teologisk svar kunne være at Bach var den guddommelige nådens budbærer, hans musikk kommer ganske enkelt fra Gud.

Bach hadde et tonespråk som gjorde at musikken hans fikk liv i en symbiose med det religiøse budskapet han ville utdype.

Oppsøk den musikken som du dypest sett blir berørt av! Det som da skjer i ditt indre kommer ikke bare av biokjemiske reaksjoner, elektriske impulser der bølger fra det indre øret føres videre til de delene av hjertet som tolker lyd. Det er heller ikke bare sentimentalitet eller følelser uten innhold eller verdi. Tvert imot, det er et uttrykk for at mennesket hører sammen med en evig orden. Det finnes en sammenheng mellom himmelens harmoni og sjelens. Musikken oppretter et forhold mellom dem.

Med denne essaysamlingen vil jeg gjerne åpne døren på gløtt inn i Bachs veldige åndelige univers. Det finnes mange grunner for å gjøre dette. I vår samtid er mange lei av ord, av informasjon som de ikke har bedt om å få. Øyeblikkene der tiden står stille blir stadig færre. Det virker som om alle livets mellomrom er fylt igjen, og jaget er påtakelig - for ikke å snakke om det mye omtalte stresset. I tillegg til dette kommer en forhåndsprogrammert forenkling. Den opparbeidede redselen for flertydighet gjør at suget etter de alt for forenklede svarene blir tydelig. Mange forsøker å få motsetninger til å stemme overens, heller enn å identifisere ulikheter. Det fortrengte behovet for dypt alvor fører til noe man kan kalle det ytres tyranni. Kanskje kan musikken, den litt krevende og åndelige musikken utgjøre en motvekt.

Bachs musikk har en kraft som aldri blir voldsom, sterke følelser som ikke er sentimentale, en fornuftig ekstase, en følsomhet som er nøkternt saklig. Gjennom tonene hans treffes man av anelsen om at det finnes barmhjertighet lengst inne i tilværelsens midtpunkt.

Den gleden mennesket kjenner overfor naturen er derfor ikke bare en samling fysiologiske svar på indre eller ytre stimuli, men en konsekvens av gudstilhørigheten; skaperverket er et tegn på en skaper.

Den gamle Bach ble altså mer og mer opptatt av den visdommen som finnes i logikken. Det fantes skjulte sammenhenger mellom sifrenes verdi og den guddommelige. I stedet for å snakke åpent om Gud lot han fugenes leker balansere mellom det sagte og det usagte.

Mot slutten virker det som om han lette etter et tonespråk utenfor de store verkene. Alt ble redusert til matematiske sammenhenger, antydninger til forbindelser, logiske formler, speilvendte og forvrengte fuger. Det fantes en taushet. Nå illustrerte han ikke lenger. Han skjulte heller sine poeng i en slags negative teologisk-matematiske gjetteleker. Kanskje gikk han fra lys til mørke.
Bortenfor den strømmen av kantater og orgelverk som vellet ut fra hans indre, komponerte han nå kompliserte, gåtefulle satser. Ingen titler, ingen assosiasjoner til noe guddommelig. Kanskje er de hellige nettopp derfor. Jeg tenker på de fugene han vrengte ut og inn, de formene som kanskje peker på at han ville si noe annet, noe som er utenfor språket.

Menneskets lengsel «oppover» korresponderer med Guds bevegelse «nedover». Man hører det tydelig i all Bachs musikk. Når det kommer til Et incarnatus est (Og han er inkarnert) i h-mollmessen kan man nesten «se» den nedadgående bevegelsen i notebildets oktaver: h, fiss, d, h i alten avløses av en sekvens med lik slutt i andre og første sopranstemme, for å fortsette i tenorstemmen og slutte i bassen. Noe er på vei ovenfra og ned, fra himmelen til jorden. Gud kommer «ned» til menneskene. Metaforikken som spiller på oppe-nede er tydelig i kristendommen, og blir ofte synlig i Bachs billedspråk.