Krø er pakket inn i en grå og tung tåke som begynner bare noen meter fra husveggen. Ingenting beveger seg. Ingen biler passerer, ingen fugler kvitrer. Jeg har skrudd av mobilen og går fra rom til rom i det gamle huset. For første gang på flere uker føler jeg meg trygg. Alt er så oversiktlig og ryddig her ute. Ingenting forandrer seg. Ingen bygger en ny bydel ut i havet. Ingen sprenger en bombe foran en viktig bygning. Alt er det samme og det samme gjentar seg. En ørn på himmelen. En storm om høsten. Flo og fjære.

Asfalten blir til grus og grusen blir til en sti. Det er ingen hus eller brygger her ute. Bare hav, svaberg og vind. Jeg gnir svette ut av øynene. Prøver å holde rytmen i pusten. Ser ned på de blå joggeskoene jeg har fått av Ylva. Ipoden piper og går tom for strøm. Jeg stopper. Drar hodetelefonene ned rundt nakken. Det er da jeg ser den. Ørnen kommer fra havet. Fort og sakte på samme tid. Den slår ikke med vingene. Den bare glir. Uanstrengt, firkantet og større enn noen annen fugl jeg har sett. Den vokser og vokser. Til slutt er den rett over meg. Jeg har aldri opplevd at en fugl har skygget for sola.

Mennesker dør og blir født hele tida,
jeg bare lever og lever.

Jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,
og hver kveld tenker jeg det samme.

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angstland, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske

og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest

å, jeg er en sucker for sånne

For every inch of skin, there is memory. Devils are so made. Saints, too, if you believe in them. His humanity has been broken as an old walking stick that once held up a crippled man named Thomas. He realizes the stick and the man are one thing and he can fall. He has violated the laws beneath the laws of men and countries, something deeper, the earth and the sea, the explosions of trees. He has to care again. He has to be water again, rock, earth with its new spring wildflowers and its beautiful, complex mosses.

Now ocean and tears become one. It is the same element.

Remembering, in Spanish, means to pass something through the heart again, and now all the years are going through his heart again as he tries to turn away from the ocean. But he hears it and he knows it is out there. Some sleepless nights he goes out. But this night in his sleep he says, "Oh, look at all those beautiful life rafts."

I am earth, he thinks now. That's why I lived. I became the earth. This became his way of surviving.

All the stories live in our bodies, he thinks. Every last one.

When men decide in their secretly dark or hungry hearts to work their own will, there is little that can stop them. They have inner weather, sometimes unpredictable.

There were times when the light of the moon had gone out and she felt a great loneliness. It wasn't for herself. It was for what had happened to the grasses of their land, their waters, not just the massacre there, the slavery, but the killing of the ocean.

Happiness was not always a fleeting thing, but a state of mind, of being, having lived, loved, even after being poor, alone, having survived. Even with the pain in her hands she had happiness.

Oblivion, she thought. That was the world she lived in. It was what they should name some countries, towns, and places.

The war was like an ocean, an ocean where everyone burned or drowned, and only a few could swim it.

Thomas didn't call. He was a lie. His cells were all lies and his being was made up of lies. Lies couldn't call out the way truth does. They feared discovery. They were constantly confused and had soft edges that overlapped. Thomas was walking, thinking, My body is made of lies. There are lies on my tongue. He no longer knew the truth.

All their stories clung like barnacles to the great whale, the whale they loved enough to watch pass by. They were people of the whale. They worshiped the whales. Whalebones had once been the homes of their ancestors who covered the giant ribs with skins and slept inside the shelters. The whales were their lives, their comfort. The swordfish, their friends, sometimes wounded a whale and it would come to shore to die, or arrive already dead. It was an offering to the hungry people by their mother sea and friend, the swordfish.

There are circles inside the mind of a man, circles a man can't escape because each time he comes to a conclusion, it is the same place and it begins over again. It courses hard.

Og mens jeg tenkte på det, tenkte jeg at søsteren min var en Spania-kopp. Det var helt feil at hun hadde landa i Sørvik. I virkeligheten burde hun ikke vært der. I virkeligheten burde hun hatt på seg en blå kjole og tresko, og hun burde ha dansa foran en vindmølle. Så skjør var hun. Og jeg ble redd for at noen skulle sette henne for hardt ned på en kjøkkenbenk eller miste henne ut av glasskapet. Jeg ble redd for at søsteren min skulle knuse, at hun skulle få et hakk eller det skulle falle et skår av henne.

Da satte jeg meg ned ved siden av henne, og jeg tok beina tett inntil meg, og jeg klemte armene rundt knærne, og sånn satt jeg. Sammenklemt som et trekkspill, og jeg hadde ikke bikini på meg. Jeg var fullt påkledd, og under klærne var jeg kortbeint, og inni de korte beina hadde jeg en sur tone, jeg var sur helt inn til magen, og det var ikke noe å gjøre med meg. Det var bare å kaste meg. Ut med søpla på onsdagen. Ut med farmors stygge, lille hjerte.

Øya hennes var brune og rolige og fulle av hemmeligheter og pene ting som glinsa, og øya mine var grønne og fulle av alt, og det var umulig å få orden på noe av det jeg hadde i hodet.