Så mye lengsel på så liten flate

en bok om Edvard Munchs bilder

av (forfatter) og Mot skogen - Knausgård om Munch (utstilling) (annet).

Oktober 2017 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.57 (21 terningkast.)

79 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Josephines eksemplar av Så mye lengsel på så liten flate - en bok om Edvard Munchs bilder

Lesetilstand

Ingen lesetilstand

Hylle

Ingen hylle

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.

Boken er blitt til i forbindelse med Karl Ove Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen «Mot skogen - Knausgård om Munch», 6. mai-8. oktober 2017, der han blant annet har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som aldri før har vært utstilt. Om utstillingen sier han dette: «Jeg ville vise ukjente bilder, ut fra forestillingen om at man da kunne se Munch som for første gang, som det han var, en maler som aldri falt til ro, og som aldri stivnet.»

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 2017

Format Innbundet

ISBN13 9788249517985

EAN 9788249517985

Omtalt person Edvard Munch

Språk Bokmål

Sider 233

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

3 10 6 1 0 1

Bokomtaler

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Meget bra om maleren Edward Munch. Om personen og kunstneren Munch og hans bilder. Boken er en kommentar til denne Knausgård-kurerte Munch-utstillingen i 2017, Mot skogen, men boka kan godt leses uten at du har sett, dvs så, utstillingen. Selv gikk jeg ikke å så: Mot skogen, den gang utstillingen hang på plass.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.
Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.

Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:

«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.

«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.
Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.
Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.
De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»

Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.

Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel.

Det er alt, det er hele bildet.

Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.

Hva er det som skjer da?

Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Abstraksjoner ligger ikke for meg, jeg kjenner ingenting igjen, det hadde ingen hensikt. Det rant jo bare ut av meg. Det var fælt. Skrekken. Det var stygge år. Og så kom Per Inge Bjørlo, han reddet oss. Og Lars Vilks. Han er en utrolig fyr. Ekstremt omsorgsfull. Han kom som en eller annen prins og reddet oss. Den stygge prinsen. [Vanessa Baird]

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Oversikt over leste bøker i 2022.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "En sommer med Baudelaire" av Antoine Compagnon
  • "I kyklopenes land - tekster 2009-2018" av Karl Ove Knausgård
  • "Skogen og elva - om Anselm Kiefer og kunsten hans" av Karl Ove Knausgård
  • "Du bestemmer deg for at dette er et minne" av Marianne Teie
  • "Du kan ikke skylde på rever - roman" av Hilde Lindset
  • "Naturhistorie - roman" av Marte Huke
  • "Garden under jorda" av Brynjulf Jung Tjønn
  • "Uforvarende" av Karl Ove Knausgård
  • "En sommer med Proust" av Laura El Makki
  • "Omelette norvégienne - reiser i Norge" av Suzanne Brøgger
  • "Fryd og fare - essay om diktning og eksistens" av Vigdis Hjorth
  • "Idioten - roman" av Elif Batuman
Alle bokanbefalinger for dette verket