Hør her, sa Furii. Jeg lovet deg aldri en rosenhave. Jeg lovet deg aldri full rettferdighet...
...
og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke. Det eneste jeg kan tilby er hjelp så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene. Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til. Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhaveverden er en løgn...og dessuten kjedelig!

Foreldrekjærligheten må være en av de sterkeste - kanskje den sterkeste - kraft for å gjøre livet godt. Dette er hjertets eget språk som er uavhengig av religion, kultur, politisk ståsted og sosial og økonomisk status.

...foreldres kjærlighet til sine barn er en av de dypeste og beste krefter i et menneskes liv.

Det var klar beskjed for gutten, og han visste at trassige foreldre kan ingen overbevise. Så han tiet tålmodig.

Cervantes utviklet en ny form - romanen - som skal fylle ledige timer for lesere som er blitt rike av amerikansk sølv.

En løgn er en forvrengning av sannheten.

...stadig flere drakk te. Siden te ble laget med kokende vann, må det ha redusert forekomsten av vannbårne sykdommer betydelig.

( Om økning av folketallet i Kina i middelalderen.)

Det er ikke mulig for oss å fatte fullt ut den følelse av fortvilelse og kaos som spredte seg gjennom middelalderens Europa i kjølvannet av dette ødeleggende angrepet. Vi er fremdeles, som det var den gangen, i risikosonen for store pandemier.
...
Mange tolket pesten som en hevnaksjon fra Gud, som hans måte å straffe en syndig verden på. Noen lette etter syndebukker og vendte seg mot minoritetsgrupper som jøder og spedalske.

Et gammelt ordspråk, jeg tror det stammer fra India, lyder slik: «Det stjernene ikke vet, det solen og månen ikke vet, det vet en dikter».

Halvkvedet vise skal man lytte godt til.

Men feberen ble ved å gå med sigden gjemt mellom folkene på sin fotside skyggekappe; ... Den tasset opp alle trapper; men den banket ikke på noen port - hverken hos rik eller fattig - og varslet ikke sitt komme. Nei, stille og umerkelig løftet den de grove jernklinker av på menigmannens værslitte dør og vred de blanke messinghåndtakene lydløst om i pengemannen soverom - og steg inn.

[ Dette er skrevet i 1926, men jeg synes det passer veldig godt i dag.]

-Nu, hvordan greier du dig med utkommet da, min kjære Ola, du som har så mange barn? spurde presten.
-Å, presten veit fatigdomen er stor, svara Ola, men vi er no så mange om han at det vert ikkje så mykje på kvar.

Gjennom Chagalls glassmalerier er den gjenoppbygde St. Stephan-kirken blitt en forsoningskirke. Dette at en jødisk kunstner ville lage sitt siste store verk i en tysk kirke, er et vitnesbyrd om ønske om forsoning og om tro på kjærlighetens makt. Chagall var alltid overbevist om at menneskets ondskap ikke skal kunne tilintetgjøre kjærligheten og ikke hindre Gud i å nå sitt mål med skaperverket.

Fekk du snakka med henne? Men han nemnde ikkje Alvsol på namn.
Arne stod og stirde nordetter mot sitt eige land der nord i det blå.
Ho er komen bortanfor alt som heiter ord, Olafr.
Sonen såg på han, spurde ikkje meir.

Kanskje det er med oss som med sola og månen: me skin på kvarandre, men kjem ikkje kvarandre nær?
Han visste ikkje om ho hadde rett, visste so lite om ei mektig hand og kva som skjedde der oppi himlane. Han berre sette seg slik ho bad om, sat sammen med henne på det kvite skinnet og kom henne ikkje nær på noko vis.

Men det var noko underleg med dette å vita at ein skulle verta far, at eit liv kom til soleis av mest ingen ting, av ei nattestund berre.

Orda hennar hadde vekt noko i han, noko han ikkje visste hadde vore der: Ei gleda over å eiga makt og samstundes tena folket!

Tida går i ring. Du kallar ho notid, du menneske, tida di her på jord.

Dei reddast for usedde makter under og over jord, bad sine bøner, lærde kvede og tonar. Dei tilbad jorda og ottast dauden, og kjende trong til ein frelsar. ...

Mennesket er dømt til å leva i si eiga tid, der fødsel og død er som skilde av grindestolpane i eit led. Imellom ligg lagnaden, den som kan gje ein opplevinga av tusen vårar - og kanskje frostnetter. Slik kan mennesket møta verda, og alle har si eiga vandring etter ukjende stigar.